Anmeldelse: NieR: Automata



Noen ganger er man så heldig å støte på en spillopplevelse litt utenom det vanlige. Et spill som gjerne treffer midt i blinken og nærmest oppleves som feilfritt. For meg er Metal Gear Solid et slikt spill. Xenoblade Chronicles er er slikt spill. Assassin's Creed: Black Flag i 2013, var et slikt spill. Det disse spillene har til felles, var at de dukket opp litt ut av ingensteds. Det samme gjorde i grunn NieR: Automata. Jeg hadde vel hørt navnet en og annen gang, uten å tenke noe særlig mer over det. Den 30-minutter lange demoen som ble lansert i desember, skrudde derimot forventningene opp flere hakk. Og at hovedspillet innfridde, herser det lenger liten tvil om.

NieR: Automata finner sted i en fjern fremtid, hvor jorden er tatt over av maskiner og de resterende menneskene har flyktet til månen. Deres teknologiske fremskritt har derimot latt dem konstruere iterasjoner av seg selv gjennom androider, som sendes til jorden for å ta opp kampen mot maskinene. Den seriøse og småkalde kampandroiden 2B og den litt mer spøkefulle og livlige scannerandroiden 9S, blir begge rekruttert av androidenes forvarsstyrke: YoRHa. Sammen legger de ut på oppdraget om å rydde jorden for de innvaderende maskinene. Men maskinene er mer enn de hjernedøde blikkboksene de gir seg ut for å være. De har begynt å utvikle seg til noe mer. De er nå farligere, smartere og mer uforutsigbare enn noengang...

Historien i NieR: Automata virker kanskje ikke så revolusjonerende og det kan gå noen timer før du begynner å bli virkelig interessert i den. En gjennomgang tar om lag 9-10 timer, men da har du fullført litt under en tredjedel av spillet. NieR: Automata er nemlig bygget opp på en måte at det legges til mer og mer materiale for hver gang du spiller. Du får først muligheten til å spille som 2B og følge historien fra hennes synsvinkel. Etter det gis den samme muligheten med 9S og etterhvert også A2, en androide som er nokså lik 2B i spillestil. På denne måten føles hver gjennomspilling ganske unik, selv om noen deler fremdeles er helt identiske. Du får allikevel lyst til å spille gjennom spillet flere ganger og det MÅ du også, om du har lyst til å få med deg hele historien, samt låse opp alle sluttene. Spillet har nemlig totalt 26 slutter, hvorav fem av dem er hovedslutter, mens de resterende er tulleslutter som du låser opp ved å løse hendelser på ulike måter gjennom spillets gang. Jeg kan med trygghet si at det er vel verdt å låse opp særlig de fem hovedsluttene, for slutt nummer fem (eller E) er virkelig noe for seg selv.


Man kan lure på hva androider skulle få ut av å gå kledd i lange strømper, høye hæler og stringtruse. Samtidig er det tross alt Japan vi snakker om her.

Det er nemlig noe med historien i spillet som fengsler enormt. Spillet leker med virkelighetsbaserte temaer som eksistens, moral, tilhørighet, følelser osv. Det får deg til å tenke, til å lure, til å søke etter mer. Spillet har en stemning som er ganske melankolsk og du begynner etterhvert å føle sympati for androidene, selv om de kanskje ikke virker fullt så interessante i starten. Men selv om spillet bærer et nokså dystert preg, klarer det å få deg til og trekke på smilebåndet også. Dette takket være en del relativt sære innslag. Jeg har ikke mye kjennskap til regissør Yoko Taro fra før, men han kunne jaggu vært nært beslektet til en mann ved navn Hideo Kojima. Og dette festlige særpreget er også med på å gjøre historien så interessant som den faktisk er.

Man kan skryte mye av historien i et spill, men et medie som videospill må attpåtil være morsomt å spille. NieR: Automata er definitivt det. Platinum Games' velkjente voldsballett fra spill som Bayonetta og Metal Gear Rising: Revengeance er tilbake i finfin stil. Androidene beveger seg raskt og smidig, noe som lar de smette unna ethvert angrep. Kontrollsystemet er svært responsivt, hvor du kan avbryte alle igangsatte "komboer" ved å bruke dodge-knappen. Og det behøver det også å være, da kampene i Nier: Automata er heseblesende så det holder. I det ene øyeblikket går du fra hack-and-slash til "bullet hell" i fugleperspektiv, for så å bli et arcadespill, lignende det legendariske Space Impact på Nokia 3310. Disse sømløse overgangene har jeg aldri opplevd i noen spill tidligere og fellesnevneren er at det er gøy! Gameplayet får en variasjon man kanskje ville savnet om spillet var et rent hack-and-slash. Dette byr naturligvis også på en del heftige bosskamper.


Does this look like the face of mercy? DOES IT?!

Tidvis, da særlig på én karakter, blir det kanskje litt vel mye arcade, men ellers er spillet rimelig balansert på nettopp dette punktet. I tillegg har du med deg din trofaste support via en "pod", du kan bruke til å skyte prosjektiler på fienden med konstant ammunisjon. Podene kan også tilpasses med diverse spesialangrep, som kraftige laserskudd eller barrierer for å hindre skade. Vanskelighetsgraden kan også endres når som helst i spillet. Easy vil nok for mange være en eneste stor faceroll og Normal krever heller ikke altfor mye. Hard stiller derimot litt større krav til timing og strategi under kamp, mens på Very Hard blir du "1-hitet".

Selv om spillet i all hovedsak er et actionspill, så bikker det også over på grensen til et RPG. Karakterene dine kan f.eks. styrkes ved å sette inn ulike "datachips". Dette kan være alt fra hva du vil skal vises på skjermen, til økt skade, mindre ladetid for angrep, økt bevegelseshastighet osv. Mulighetene er i hvert fall mange. Du kan dog ikke bytte ut absolutt alt av utstyr, men du kan samle en del ulike våpen du kan veksle mellom i kamp. Noen våpen er klassifisert som små, de er ofte raske og gjør mindre skade, mens store våpen er den rake motsetningen. Du kan enkelt bytte mellom ulike våpensett du setter opp selv og animasjonene til karakteren vil forandres noe etter hvilken type våpen du bruker. Og det må nevnes at animasjonene er griselekre. Det er bare noe merkverdig vakkert med måten de kvinnelige karakterene iført høye hæler, danser mellom fiendene og deler ut juling.


Mitt spesialangrep? Såpebobler of Death.

Omgivelsene du beveger deg rundt i, er bygget opp etter et delvis open-world konsept. Du kan gå fra et område til et annet uten lastetid, men de er samtidig relativt begrenset i forhold til spill som TES: Skyrim, Zelda: Breath of the Wild og Final Fantasy XV. Og i en tid hvor fokuset på at verdenskartene bare skal være større og større, er det egentlig ganske deilig. Sideoppdrag finnes i flersifrede antall og mange av dem byr på et møte med enda flere snåle karakterer enn de du møter i hovedhistorien. Grafikkstilen matcher atmosfæren godt og bærer et nokså grått og småkjølig preg. I forhold til teksturer og oppløsning, er nok ikke dette spillet i toppsjiktet for hva du kan finne på markedet og så fartsfylte kamper som NieR: Automata tilbyr, går også tidvis litt ut over bildefrekvensen. Men for en som har flere grafikkbegrensede spill på favorittlisten, kan jeg trygt si at dette ikke plaget meg stort. Både grafikkstil og karakterdesign er mer enn tilfredsstillende nok for min del. Det er det tekniske askpektet som har hovedrollen i dette spillet, ikke hvor mange piksler de har klart å dytte inn i det.

Sist, men ikke minst, kommer man ikke unna dette spillet uten å snakke om musikken. For gud bedre for et lydspor. Komponist Keiichi Okabe, veksler mesterlig mellom adrenalinpumpende spor under kamper, til rolige og følelsesladde låter rundt omkring i verden. Jeg hørte et par av låtene i hjel etter å ha spilt demoen, men de klarte allikevel å bringe frem frysninger på nytt i hovedspillet. Jeg kan allerede nå fastlå at det er noe av den beste musikken jeg kommer til å høre fra spill i år og muligens også på en god stund generelt. Og for å pirre nostalgien, skrur spillet over i 8-bit på arcademodusen. Det er fantastisk. Stemmeskuespillet er også upåklagelig, der særlig maskinene ofte fikk meg til å glise bredt.


The world is cruel, but also very beautiful.

For mitt vedkommende er NieR: Automata et spill uten irriterende feil eller vesentlige mangler. Historien er vanvittig godt skrevet, med et særpreg som virkelig er til å bli fascinert av. Persongalleriet er mer enn godkjent og spillet byr på en tress-is av et gameplay som nærmest er umulig å gå lei. Som rollespillentusiast er muligheter for tilpasninger alltid et pluss, i tillegg til at musikken er himmelsk. Jeg kan se for meg at det er et spill som ikke vil passe for absolutt alle, men for meg matchet det virkelig som hånd i hanske. NieR: Automata er et spill jeg sent, eller forhåpentligvis aldri kommer til å glemme.





 

 

Sniktitt: Spillåret 2017

Noen ganger hender det at jeg går inn i en filosofisk transe, hvor jeg grubler over livets mysterier. Hvordan ser fremtiden ut for spillmediet? Hvilke spill kan toppe de som allerede har kommet? Eller det verste av alt: hva om jeg en dag bare mister min interesse for spill?

Hvor dum går det egentlig an å bli... Selv etter å ha kommet meg ut i full jobb og generelt har mindre tid enn før, så er spillinteressen like brennende i dag som den har vært de siste 20 årene. Om ikke enda større. 2016 har totalt sett vært et nokså godt spillår og 2017 ser definitivt også ut til å ville slå på stortrommen. Her er noe av det jeg ser frem til i året som kommer:


Tales of Berseria
Allerede i årets første måned, dukker det opp et tilskudd til en av mine favorittserier. Tales of Berseria introduserer for første gang en kvinnelig hovedperson (om man ser bort ifra todelingen i Xillia). Rent generelt ser det også ut til å bli et av de mer dystre spillene i serien. En og annen nyhet kan man vel regne med, men Tales-spillene har nok også blitt kjent for å være i overkant like ettersom årene har gått. Men, så lenge serien beholder sine livlige karakterer, utsøkte musikk og intense kampsystem, så skal i hvert fall ikke jeg være den som hyler. 



Horizon Zero Dawn
Under E3 i 2015, dukket det opp et besynderlig spill. Her ble vi tatt med til en postapokalyptisk steinalderverden, fylt med robotdinosaurer og andre lignende vesener. Hovedpersonen var en rødhåret kvinne senere kjent som Aloy. Videre ser spillet ut til å ha den stadig økende tendensen til open-world. Etter å ha sett litt mer av spillet, både gjennom ulike trailere, men også "livespilling" under fjorårets SpillExpo, kan dette spillet vise seg å bli en stor tittel i året som kommer. Det blir i hvert fall spennende å følge med på.

NieR: Automata
Dette spillet har ikke vært under radaren min særlig lenge. I desember dukket det dog opp en demo på PS4. Etter å ha sett at det er Metal Gear Rising: Revengeance og Bayonetta utvikler Platinum Games som står bak spillet, tenkte jeg at dette kunne være interessante saker. Den 30 minutter lange demoen overbeviste meg i hvert fall så til de grader om det. En spennende setting med det som så langt virker å være interessante karakterer. Når du i tillegg vet hva slags gameplay som pleier å kjennetegne Platinum Games, var det kort sagt 30 særdeles intense minutter. Om ikke det var nok, dukket det opp et soundtrack som var kjærlighet ved første ... lytt (?). Pang, så var NieR plutselig et av spillene jeg ser aller mest frem til dette året. 

Nioh
Et spill med lignende navn som forrige tittel, men med en litt annen tilnærming. Utvikleren her heter Team Ninja, som står bak bl.a. Ninja Gaiden spillene. Det kan se ut til at de har hentet litt inspirasjon fra nevnte serie, men samtidig også en rekke andre spill. Hovedkarakteren er skummelt lik Geralt of Rivia fra Witcher-serien, mens gameplayet visstnok skal ha et aldri så lite dryss av Soulsborne. Spillet i seg selv er satt til 1600-tallets Japan, med en fantasifull beskrivelse av Edo-perioden. Spennende, spennende. 

Tekken 7
Når det gjelder slåssespill, har jeg alltid vært en Smash Bros. kinda guy. Tekken har jeg litt erfaring med gjennom 2, 4, Tag Tournament og 6, men i motsetning til tidligere nevnte spillserie, har jeg aldri vært noen blodfan av denne serien. Men etter å ha spilt noen kamper i Tekken 6 hos en kompis det siste året, ble jeg smågira på å sjekke ut hva Tekken 7 har å by på. Og det tror jeg sannelig jeg skal gjøre også, når den tid kommer.



Persona 5
Den japanske rollespillserien bestående av "high-school"-studenter med overnaturlige krefter, gjør endelig sitt inntog på PS4 dette året. Serien bærer et erkejapansk preg, med animebasert design og karaktererutvikling gjennom blant annet "sosial simulering". Denne gangen er spillet satt til det moderne Tokyo og den fiksjonelle skolen ved navn Shujin High School. Spillet får denne gang en stum protagonist som utforsker manifestasjoner av sin indre psyke, kalt Personas, til å bekjempe ondre krefter med sine medstudenter. Det er bare å glede seg.



The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Er det noe undertegnede alltid, alltid ser frem til, er det et nytt Zelda. En av Nintendo's aller største og eldste serier, vender nå tilbake på deres nye konsoll Switch. Er det noe den konsollen trenger, så er det store spill som tiltrekker seg majoriteten, særlig etter at Wii U har seilet om. Breath of the Wild ser ut til å skru den lineære tilnærmingen til serien, over på en større og mer åpen verden. Så langt ser spillet både pent og interessant ut, men så er det alltid en fare for at historien må vike når spillet får denne open-world vinklingen. Men hey, The Witcher 3, Xenoblade Chronicles og Final Fantasy XV klarte det jo, så hvorfor skulle ikke Zelda gjøre det? Jeg har troen.

Final Fantasy
Fjorårets etterlengtede Final Fantasy XV var et fantastisk spill, men slukket ikke min konstante tørste etter denne serien. I år feirer serien 30 (!) år og det er naturlig å tro at Square Enix vil feire dette på en eller annen måte. I starten av desember i fjor, dukket det opp noe som ser ut som en "lekkasje". I følge den vil vi få servert de 9 første spillene og XIII-trilogien på PS4, remasteren av FFXII: The Zodiac Age, samt første del av remaken til FFVII (som jeg har uvirkelig store forventninger til). Enn så lenge er det bare FFXII: The Zodiac Age som er bekreftet, så hele denne lekkasjen bør vel tas med noen teskjeer salt. Men om det skulle vise seg å stemme, om bare noe av det, så er det én ting som er helt sikkert. Og det er at Final Fantasy nok en gang vil få en sentral rolle i et spillår hos undertegnede.

Ni no Kuni II
Samarbeidet mellom Level-5 og den japanske animasjonsfilm-giganten Studio Ghibli, resulterte i det relativt solide rollespillet Ni no Kuni. Oppfølgeren Revenant Kingdom har ennå ikke fått spikret en lanseringsdato, men spillet er planlagt og slippes i år. Designmessig ligner det naturligvis mye på forgjengeren, men med et par interessante nyheter. Blant disse finner vi f.eks. kongedømmebygging og et videreført kampsystem. For min del falt ikke kampsystemet i originalspillet helt i smak, så det blir spennende å se hvordan det nye fungerer. En ny historie, nye karakterer og en ennå mer massiv verden, vil nok også gjøre sitt for å sørge for nok et minnerikt eventyr.

Red Dead Redemption 2
Rockstar er kanskje mest kjent for å briljere med sine åpne tolkninger av Amerikas storbyer. Dog er de også i besittelse av en serie som bærer et litt annet preg. Red Dead-serien er satt til den ville vesten, men er allikevel bygd opp på samme måte som Grand Theft Auto-spillene. Annonseringen av seriens siste tilskudd, kom også som lyn ut ifra klar himmel. Et noe avslørende bilde satte i gang en rykteflod uten like og få dager etter var spillet et faktum.
Kjenner vi Rockstar rett, får vi servert en solid historie og nok en stor verden å boltre oss i. Dett gjør nok at RDR2 sannsynligvis er et av spillene den store majoriteten ser frem til dette året. 



Crash Bandicoot: N. Sane Trilogy
Det er noen spill jeg husker bedre enn andre fra den klassiske PlayStation-æraen. Plattformspillene med punggrevlingen Crash Bandicoot er definitivt blant dem. Nå og da finner vender jeg fremdeles tilbake for å spille dem på nytt, men i 2017 har man blir relativt bortskjemt med den ganske så brukervennlige PS4, at det ikke er fult så morsomt å spille på en PS1 lenger. Hva passer vel derfor bedre enn en relansering av de tre første spillene på nettopp PS4? Activision har tatt på seg jobben med å pusse opp spillene og så langt virker det veldig lovende. Karakterdesignet forandres naturligvis en del, men spillene ser ellers ut til å beholde mye av sine originale særpreg. Og godt er det.



Kingdom Hearts
Square Enix's lapskaus med Disney og Final Fantasy venter fremdeles på sitt tredje kapittel. I mellomtiden har de pusset støv av tidligere spill og slippet HD-utgaver av både det første og andre spillet i serien. Disse er stasjonert på PS3, men blir nå også å finne på PS4. Selv spilte jeg disse versjonene for en stund tilbake, men takker allikevel ikke nei til en samling av alt på Sony's kraftplugg. For i tillegg til 1.5 og 2.5, som de så fint heter, kommer det enda en samlepakke kalt Kingdom Hearts HD 2.8 Final Chapter Prologue. Den inkluderer en HD-utgave av 3DS spillet: Kingdom Hearts Dream Drop Distance, PSP spillet: Kingdom Hearts Birth by Sleep, samt browserspillet: Kingdom Hearts χ. Hvis ikke det er oppladning nok til Kingdom Hearts III, så vet ikke jeg...



Dette er kun spillene jeg personlig ser mest frem til, men da har jeg fremdeles til gode å nevne en god del titler. Det kommer også DLC'er til både Uncharted 4 og Final Fantasy XV. Om ikke dette skulle være nok til å holde en stakkar underholdt noen timer dette året, finnes det også flere spill med et noe mer usikkert lanseringsvindu. Nevnte remake av Final Fantasy VII har f.eks det, men det gjelder også spill som The Last of Us: Part IIGod of War, Kojima's nye prosjekt Death StrandingKingdom Hearts III, et nytt Assassin's Creed osv. Om alle disse dukker opp i 2017, stiller jeg meg lettere skeptisk til. Men om det skulle vise seg at de gjør det .... Gud bevare oss alle...
 

 



 

 

Årets spill: 2016



Nok et år er i ferd med å takke for seg. Nok et år med oppturer, nedturer og alt som hører livet med. Det innebærer selvfølgelig også en del spilling. I år har jeg vært igjennom flere titler enn i fjor, grunnet ulike årsaker. Jeg har allikevel ikke klart å få med meg alt av det som kan surre rundt i de ulike konsoller. Det kan være både spill jeg fint sto over, men også spill jeg gjerne skulle spilt, men aldri rakk å prioritere. Av sistnevnte finner vi eksempler som The Last Guardian, Dishonored 2, Inside og Ratchet & Clank, mens vi i "hoppet glatt over"-kategorien, har spill som Battlefield 1, Doom, The Division og Watch Dogs 2. Men i år, som i fjor, som i forfjor og året før der, er det de 10 spillene som har preget meg mest i løpet av året, jeg pleier å plukke ut. Etter litt grubling, var det følgende jeg kom frem til:

10. The Witness

The Witness er et bemerkelsesverdig spill. Det finner sted på en tropisk øy, men ikke en hvilken som helst øy. Øya er et eneste stort puslespill, med gåter lurende rundt enhver krok. Det sies at det skal være omlag 650 gåter til sammen, men så langt som å løse alle, kom nok ikke jeg. Gåtene er stort sett bygd opp som labyrinter og kan tidvis være ekstremt frustrerende. Lettelsen er derimot like stor når du faktisk løser en gåte. Det er heller ingen bestemt rekkefølge på dem, da løsningen på én gåte kan ligge skjult et annet sted på øya. The Witness er et tålmodighetens spill og således kanskje ikke helt skreddersydd etter min smak. Men en nokså forfriskende spillopplevelse ble det nå allikevel.


This game is a-MAZE-ing.

9. Abzû

Det finnes mye i vårt univers vi mennesker fremdeles vet ganske lite om. Et eksempel fra vår egen klode, er havet. Selv har jeg alltid vært fascinert av områdene som dekker 70% av jorden og hva som kan skjule seg i de dypeste avgrunner i verden. Abzû er således et ypperlig spill for å pirre denne nysgjerrigheten. Spillet tar deg med på undervannsreise hvor du utforsker ulike deler av havet og samhandler med akvatiske dyr. Spillet er ikke langt, det er relativt lineært og har ikke et særlig omfattende gameplay. Allikevel er det en unik opplevelse, grunnet settingen, atmosfæren og den utrolig flotte visuelle stilen. Og blant alle de uttalige AAA-titlene, er det faktisk veldig greit med et lite avbrekk av denne typen.


Abzûlutt et nydelig spill.

8. World of Warcraft: Legion

I år feirer jeg og Wow et 10 års-jubileum. 9. januar 2006 logget jeg på for aller første gang. Å utelukke spillet fra denne listen, ville derfor vært ukristelig. Dog skal ikke Wow få en plass her av ren sympati, for Legion er virkelig en utvidelse med mye kvalitet. Makslevelet er økt til 110, nye landområder er lagt til, nye oppdrag skal utføres og den nye helteklassen: Demon Hunter gjorde sitt inntog i spillet. Det som allikevel gjør Legion bedre enn de 2-3 siste utvidelsene er at det har lagt litt mer fokus på historie og en ganske interessant en sådan. The Burning Legion er en av de aller største truslene som har eksistert i Warcraft-universet og det skal derfor bli spennende å se hvor langt de drar det i denne utvidelsen og hva som venter i fremtidige utvidelser. Selv om det stadig blir kortere mellom hver gang jeg går smått lei spillet, så finner jeg fortsatt glede i å besøke Azeroth med jevne mellomrom. Selv etter et helt tiåar i spillet.


Azeroth, we have a problem...

7. The Witcher 3: Blood and Wine

Noen vil kanskje tenke at det er litt urettferdig at en utvidelse til et spill som ble sluppet i fjor (og som forsåvidt også scorte høyt på den listen), blir inkludert blant årets spill. Samtidig føler jeg også at det ikke er det, da denne utvidelsen i seg selv er bedre enn mange av enkeltspillene som har blitt sluppet i år. I Blood and Wine tar Geralt turen til Toussaint, et land skjermet for krig og elendighet og som derfor er umåtelig vakkert. Utvidelsen byr videre på mye av det som gjorde originalspillet så bra: fortsettelse på en spennende historie, flere velskrevne karakterer, nye oppdrag å utføre, nye monstre å drepe og store landområder å utforske. For min del er det i hvert fall på sin plass at fjorårets beste spill får enda litt mer hyllest. Også i år.


For å sitere Bruce Almighty: "B-E-A-uuuuutiful".

6. Pokémon Sun & Moon

Helt siden de originale spillene Red/Blue/Yellow, har jeg fulgt denne serien opp, ned og i mente. Når sant skal sies, begynte jeg også å bli en smule lei i sjiktet: Diamond/Pearl og Black/White. X/Y føltes en smule mer forfriskende, men samtidig var oppskriften akkurat den samme som den har vært i 20 år. 
Nykommerne Sun/Moon helrenover ikke akkurat denne oppskriften, men de er allikevel noen av de mest givende Pokémon-spillene siden Ruby/Sapphire/Emerald. Akkurat hva som er årsaken til dette, må gudene vite, men jeg har prøvd å resonnere meg frem til noen muligheter. Først og fremst er spillet mer i 3D enn noen gang og ligner i grunn nå mer på konsollspillene Colosseum/XD: Gale of Darkness, enn de gamle forgjerne på GameBoy og DS. Spillene har også endret litt på innhold man gjerne har sett tidligere. Blant annet er både gymledere og HM-moves fjernet helt. Egne Alola-former av originale Pokémon er også en festlig nyhet. Kanskje hjalp det også litt å få nostalgibomben Pokémon GO, slengt i trynet tidligere i år.


"Dramatic faces". Nå også i Pokémon.

5. Fire Emblem: Fates

Strategispill er ikke helt min greie, men Fire Emblem er fortsatt en serie jeg setter pris på. 3DS-spillet Fire Emblem: Awakening, var et veldig godt spill og det er jaggu oppfølgeren også. Eller burde man kanskje si oppfølgerne? Fire Emblem: Fates er nemlig delt opp i 3 forskjellige spill: Birthright, Conquest og Revelation. De er basert på samme hovedhistorie, men den fortelles fra ulike vinkler avhengig av hvilket spill du spiller. I Fates er det to kongedømmer som er i konflikt og du velger bl.a. hvilken side du vil støtte. Spillet er ellers ganske likt Awakening, med det strategiske turbaserte kampsystemet, enheter du kan rekruttere, oppgradere og tilpasse og ekstrainnhold som å oppnå giftemål eller gå ut i strid med klassiske helter fra serien. Alt sammen koker ned til noen av de aller beste spillene som er å få tak i på Nintendo's håndholdte konsoll.


De kongelige fra hus Nohr og hus Hoshido. En munter gjeng.

4. Dark Souls III

Fjorårets Bloodborne la jeg ikke veldig mye arbeid i, før jeg lånte det bort til en kompis. I år var det derimot på tide å ta seg selv i nakken, da nærmere bestemt med Dark Souls III. Inntrykket jeg endte opp med, var det jeg hadde mistenkt så smått på forhånd. Joda, man dør fremdeles i et kjør, men bak dødsangsten ligger det et hinsides gjennomført rollespill, hvor du kan tilpasse våpen, utstyr og klasser ned på detaljnivå. Omgivelsene du beveger deg rundt i er mesterlig designet, atmosfæren er ufyselig guffen og etter å ha kjempet deg gjennom horder av alskens skremmende skapninger, står du til slutt ansikt til ansikt med helvete sjøl. Da handler det om å ha tunga rett i munnen og tenke smart. Heldigvis er også kampsystemet i Dark Souls III meget solid, hvor du ruller unna, blokker og parrerer motangrep i et desperat forsøk på å overleve. Mer intense bosskamper enn dette har i hvert fall ikke jeg vært borti.


Koselig julestemning. Enn så lenge...

3. Overwatch

Blizzard har også besøkt nye jaktmarker i år og prøvd seg i FPS-sjangeren. Etter et X-antall timer i Call of Duty, har jeg begynt å gå noe lei akkurat denne sjangeren. Men så er det Blizzard det er snakk om, samtidig som Overwatch heller ikke er et typisk FPS. Her er fokuset lagt på samarbeid, gjennom lagbaserte kamper og helter med ulike evner og egenskaper. Om du vil innta rollen som tank, support, forsvar eller offensiv slagkraft er opp til deg, men ofte er det lurt å komponere et balansert lag. Den visuelle stilen minner mye om Disney's Pixar filmer og heltene er mange, unike og med egne bakgrunnshistorier. Du kan spille i forskjellige moduser og det er fort gjort å bli med, samt gjennomføre en runde. Det flytende og svært avhengighetskapende gameplayet, gjør det derimot også veldig lett å bli sittende når du først har begynt. Bare én runde til du liksom...


With every death, comes honor. With honor, redemption.​

2. Final Fantasy: XV

Det knyttes ikke akkurat små forventninger til et spill som først ble annonsert for 10 år siden og som attpåtil er et tilskudd til en av dine favoritt spillserier. Skepsisen spredte seg litt på forhånd hos meg også, men gud bedre hvor fort den ble skylt til side da jeg endelig fikk satt meg ned med spillet. Spillets mannlige kvartett bringer frem et vennskap, samhold og artige dialoger som raskt fikk et stort fokus gjennom hele spillet. Det helt nye kampsystemet er svært fengende, verdenen er stor, åpen og en ren fryd for øyet. Musikken følger i tillegg i sporene til den skyhøye kvaliteten som var særlig kjent under Uematsu's glansperiode. Til syvende og sist var det fint lite jeg ikke likte med Final Fantasy XV, selv om historien både var kort, rotete og tidvis vanskelig å sette seg inn i. Det trekker derimot ikke nok ned i et spill med så mye godt innhold, at jeg allerede har klart å nedlegge et tresifret antall timer i det.


Den desidert beste sesongen av Gutta på tur.

1. Uncharted 4: A Thief's End

Å kåre årets spill var ingen enkel affære. Faktisk gikk jeg en stund og lurte på om tittelen skulle gå til Final Fantasy: XV. Hadde jeg basert valget på det spillet jeg har spilt mest og hatt det morsomst med, kunne det fort skjedd. Etter litt betenkningstid, valgte jeg derimot å gi den til det jevnt over beste spillet som ble sluppet i år. Og akkurat der er Uncharted 4 i en særklasse. Sett over ett, er det vel nesten det nærmeste du kommer perfeksjon, i hvert fall i denne sjangeren. Vår alles favoritteventyrer Nathan Drake, legger ut på en siste utflukt. Denne gangen sammen med sin bror Sam som har dukket opp på mystisk vis. I kjent Uncharted-stil består reisen av storslåtte landområder, actionfylte øyeblikk og vittige ordvekslinger. Hele pakken er bedre enn noen gang, også grafikken som kanskje er den aller beste jeg har sett i et spill til nå. I tillegg har Uncharted 4 en epilog som det for meg kun er Metal Gear Solid 4 som kan utfordre. Det er alt i alt en komplett avslutning på en av PlayStations aller beste serier og en spillfigur mange nok kommer til å savne.


Naughty Dog, stop playing with my feels. Eller forresten, ikke gjør det.

Ekstrastoff:

Mobilens år?

Jeg er generelt sett en person som spiller lite på mobilen. Prioriteringen går stort sett til stasjonære konsoller eller håndholdte som 3DS. I år har jeg derimot lagt ned en del timer med spill på mobilen, i all hovedsak takket være 3 titler:

Adventures of Mana:

Nyversjonen av det klassiske Final Fantasy Adventure, var et spill jeg fikk muligheten til å stifte bekjentskap med relativt tidlig i år. Rent generelt var det et greit rollespill, men det ble naturlig nok litt begrenset til plattformen det ble sluppet til.

Mobius: Final Fantasy

I de senere år har Square Enix begynt å slippe diverse Final Fantasy spill til mobilmarkedet. Her har det dukket opp mye av ymse kvalitet, men som en nokså stor fan av serien, pleier jeg ofte å sjekke ut det meste. Mobius: Final Fantasy er blant de siste som ble sluppet og er i all hovedsak en forenklet kopi av Final Fantasy XIII-serien. Ganske ensformig i lengden, men greit tidsfordriv endte det nå opp som uansett.

Pokémon GO

Det er ikke akkurat få mennesker som fikk med seg sommerens store verdensplage. Nintendo's nye konsept lot oss gå rundt i vår virkelige verden og fange fantasimonstrene vi har gjort så mange ganger før. Det har vel blitt diskutert opp, ned og i mente om hvorvidt dette spillet er særlig bra, men at folk ble hekta er det liten tvil om. Det gjelder også undertegnede. I den verste perioden rundt midtsommerstid, var jeg nok i samme båt som denne karen.

Nyutgivelsenes år:

Det begynner å bli en del utviklere som er glade i å pusse opp mange av sine eldre spill. I 2016 har jeg hatt et gjensyn med Twilight Princess HD, Skyrim Special Edition, Assassin's Creed: The Ezio Collection, tidligere nevnte Adventures of Mana, Dragon Quest VII: Fragment's of the Forgotten Past, Call of Duty: Modern Warfare Remastered, PS4 utgaven av Rise of the Tomb Raider, samt en av all-time favorittene Final Fantasy IX på Steam. I tillegg går jeg fremdeles og venter på å få tid til å spille Bioshock: The Collection og Valkyria Chronicles Remastered... 


Ja Square Enix, hvis dere kunne porte over dette spillet til PS4 også, hadde det vært veeeeeeeeeldig fint...

Takk for i år!

Noen forventninger til spillåret 2017, dukker opp snart.


 

 

Spill jeg forbinder mest med julen



Julen er en tid for alt, som noen nisser i en julekalender en gang sa. Også videospill. Det er nærmest blitt en tradisjon at november er en av de aller hektigste månedene for spillanseringer. Derfor ender desember ofte opp som en måned hvor jeg manisk prøver å nå gjennom en rekke titler før året er omme. Således har jeg ikke alltid noen faste spill jeg går tilbake til i julen. Allikevel er det noen titler jeg forbinder mer med jul enn andre. Jeg har plukket ut fem stykker:

The Elder Scrolls V: Skyrim

Skyrim er kanskje et av spillene som minner oss mest om vårt eget Norge, med trivelige landsbyer og snøkledde landområder. Nå skal det sies at snøen har vært savnet ganske ofte i juletider de senere år. Derfor passer det kanskje bra å ta seg en tur tilbake til Skyrim, for å føle på den stemningen denne krystalliserte isen fører med seg. Skyrim har alltid vært et stemningsbasert spill og jeg glemmer aldri det vanvittige førsteinntrykket det bød på første gang jeg spilte det. I år kom også Skyrim Special Edition til diverse plattformer. Kanskje enda en god grunn til å avlegge det et besøk i romjulen.


Det er ganske magisk.

World of Warcraft

I år har undertegnede spilt World of Warcraft i 10 år. Hvorvidt dette er en bragd som bør hylles eller vurdere bekymringsmelding, får være opp til hver enkelt. Uansett kan jeg med trygghet si at jeg gjennom flere år har vært med på å feire jul gjennom spillets årlige begivenhet: Feast of Winter Veil. Under denne hendelsen pyntes byene med juledekor, juletrær og gaver. Winter Veil bringer også med seg diverse quests og andre ting du kan bedrive tiden med. Er du heldig, får du kanskje en ekstra flott gave av Great-father Winter, World of Warcrafts helt egen julenisse.


Det blir nok jul i Wow i år også.

League of Legends

I likhet med Wow, er "LoL" et spill jeg har spilt i en del år nå. LoL har også sin egen vinterevent: Snowdown Showdown. I denne perioden dukker det opp en ny login-screen, minions egne julekostymer, du kan få tak i eksklusive ikoner, wards og runer. I tillegg får ulike helter egne "juleskins". Det hender ofte at gamle klassikere returnerer, selv om det også alltid dukker opp et par nye hvert år. Disse er begrenset til Snowdown-eventet og er derfor ikke mulig å få tak i ellers i året. Selv om det har gått et halvt år siden jeg spilte sist, så tar jeg meg nok i hvert fall en tur innom, for å se hva som tilbys i år. 


Årets login-screen skiller seg litt ut ifra sine forgjengere.

Final Fantasy XIV: A Realm Reborn

Final Fantasy's bidrag til MMO-sjangeren, er et spill jeg ikke har spilt så mye ennå. Uten å være for sikker, så tror jeg muligens at jeg begynte i år. Uansett er det et nokså interessant spill og i likhet med sin rival Wow, ser det ut til at ARR også har et eget julearrangement. Det pyntes rundt omkring i byene, i tillegg til at det snør rundt omkring på ulike steder i verden. Siden både spillet i seg selv er såpass nytt og jeg heller ikke har noen erfaring med arrangementet i dette spillet fra før, skal det bli spennende å se hva mer julehøytiden kan bringe med seg i fantasiverdenen Hydaelyn.


Det virker å være ganske trivelig i A Realm Reborn i julen.

Hugo Redder Julen

 UuHer kommer et nokså gammelt spill jeg ikke klarer å huske om jeg har kjøpt en gang, eller fått med i et eller annet blad. Uansett er det et koselig spill som virkelig kan bidra på julestemningen. Egentlig er spillet en julekalender og går ut på at Hugo skal ta seg inn i slottet til heksa .... som jeg ikke husker navnet på. Hver dag kan du spille gjennom en ny aktivitet som tar deg nærmere heksas skjulested. Dette kan være å bygge snømann, lære nissene å synge, stelle med dyrene, lage peppekaker osv. Det begynner å bli en stund siden jeg spilte det, da det ser ut til å klikke på alle PC'er grunnet sin nokså høye alder. Men det er i hvert fall et spill jeg husker å ha hatt det mye moro med i juletider for noen år tilbake.


Litt nostalgi hører selvfølgelig julen til.

Har du noen spillfavoritter du gjerne vender tilbake til i julen?

 

Anmeldelse: Final Fantasy XV



Denne anmeldelsen er skrevet i samarbeid med Spillmagasinet.

For 10 år siden ble et spill ved navn Final Fantasy Versus XIII annonsert. I løpet av de årene har jeg lagt ned i underkant av 8000 timer i World of Warcraft, Ubisoft har rukket å gi ut 15 Assassin's Creed spill og vi har klart å bevege oss mellom tre konsollgenerasoner. Nå går spillet under navnet Final Fantasy XV og har endelig sett dagens lys. Det knyttes naturligvis store forventninger til et spill som har hatt en så lang utviklingstid. Særlig også når serien har dalt litt i kvalitet i senere år. Selv har jeg lenge vært veldig glad i denne serien og både håper og tror vi fremdeles kommer til å ha glede av den i mange år til. Final Fantasy XV renoverer i hvert fall mye og legger et meget spennende grunnlag for fremtidige spill i denne serien.

Final Fantasy XV finner sted i en verden kalt Lucis. Her følger vi hovedpersonen Noctis Lucis Caleum, tronarving til kongedømmet. Lucis har lenge vært i krig med nabonasjonen Niflheim og en fredstraktat skapes nå for å ende konflikten. En del av traktaten innebærer at Noctis skal gifte seg med Lunafreya Nox Fleuret, det yngste Orakelet i historien og Noctis' barndomsvenn. Noctis setter derfor ut på en ferd mot bryllupsstedet, sammen med sine venner og livvakter: Gladiolus, Ignis og Prompto. Det viser seg derimot at Niflheim bryter sin del av avtalen, invaderer Noctis' hjemby Insomnia og dreper hans far, kong Regis. Etter forræderiet, blir både Noctis og Lunafreya ærklert omkommet. Sammen med sine venner fortsetter Noctis allikevel på reisen for å slå tilbake mot imperiet, fast bestemt på å gjenvinne hans rettmessige trone og kongedømme.


Til tross for småsnodig design, er dette en artig gjeng!

Man merker fort at FFXV byr på en litt annerledes opplevelse. Først og fremst er det mer realistisk enn noen andre spill i serien til nå og ledes an av fire, relativt motebevisste og menn. Mangel på kvinnelige deltakere og hovedpersoner som ser ut som de har rotet seg bort fra et eller annet boyband, gjorde selv meg en smule skeptisk på forhånd. Dog er det et fint ordtak som lyder: "en skal ikke dømme boken etter omslaget." Det er FFXV definitivt et godt eksempel på. Samholdet mellom disse personene, de artige dialogene, måten de støtter hverandre på både i og utenfor kamp og hvordan de møter konfliktene som oppstår, er noe av det som bærer dette spillet fremover. Det er "bromance" på høyt plan og etter å ha tilbringt snart 100 timer sammen med denne gruppen, kan jeg trygt si at jeg har vært borti verre karakterer i denne serien. Du møter i tillegg andre interessante personligheter på veien, litt synd er det bare at noen av dem får altfor lite skjermtid.


Slapp av feminister, det er fremdeles kvinner med i dette spillet.
Om dere er så fornøyd med dem, er en annen sak...


I begynnelsen føltes det litt merkelig å kjøre mellom bensinstasjoner i et Final Fantasy-spill. Dog ble denne følelsen raskt byttet ut med en overveldende glede. FFXV's verden er nemlig enorm, for ikke å snakke om ufattelig pen å se på. Tidvis ble jeg sittende og kjøre til steder jeg ikke trengte å besøke ennå, kun for å suge til meg inntrykkene. Etterhvert føles det bare mer og mer rett, kanskje litt takket være noen velkjente Final Fantasy-elementer som dukket opp på veien. Både klassiske og nye monstre traver rundt omkring på slettene. Noen av dem med et helt utsøkt design. Kjente navn som Biggie, Wedge, Cid og Highwind dukker opp nok en gang og du kan også tilpasse og ri på din helt egen Chocobo. Sist, men ikke minst har FFXV også tradisjonelle "summons". Dog fungerer de litt annerledes i dette spillet. I motsetning til å styre og bestemme alt selv, dukker de nå opp mer tilfeldig. Dette er i og for seg en interessant tilnærming, da de får en litt mer spesiell rolle og det hele føles mer unikt, enn å mane frem Bahamut kun fordi du er for lat til å drepe de stakkarslige level 5 monstrene selv. Summoning-sekvensene kan tidvis være noe langdryge, men i tradisjon tro også vanvittig episke. Himmelen mørkner, lynet slår ned og plutselig står den gudelignende skapningen over deg og tilintetgjør slagmarken så det dundrer i veggene rundt deg.


Tro det eller ei, men dette er faktisk noe av det beste med hele Final Fantasy XV.
 
Gameplayet, og da særlig kampsystemet, er kanskje det som er blitt renovert mest i dette spillet. Fra begynnelsen og helt opp til FFX, har serien vært bygd opp etter et turbasert kampsystem. For min del har dette fungert greit, selv om jeg begynte å bli en anelse lei etter X. Når sant skal sies, foretrekker jeg også litt mer action. Derfor synes jeg tilnærmingen de tok i XII og egentlig også XIII-trilogien, var interessant. Nå har Square Enix tatt det hele enda et steg videre og utviklet det jeg personlig anser som seriens beste kampsystem. Alt foregår nå i sanntid, du har ingen begrensede områder på slagmarken og det er også et større fokus på å unnvike og parere motangrep. Uten å ha spilt disse spillene for mye, så minner det kanskje litt om et Dark Souls/Bloodborne "light". 

Hver karakter har egne unike teknikker de kan lære å bruke i kamp. Gladiolus er "tanken" i gjengen og kan både fokusere på "AoE", men også kraftige "single-target"-angrep. Ignis er en strateg, både gjør og tåler middels med skade, men kan lære nyttige evner som å be gruppen trekke tilbake midt i kampens hete, for å helbrede litt av helsen. Prompto bruker pistoler og holder seg litt i bakgrunnen. Han er definitivt den som tåler minst av alle, men kan påføre nokså greit med skade på fienden. Han kan også ta bilder midt i en kamp, for det fotografinteresserte individ. Noctis er den eneste du kan styre selv og også den som kan påføre mest skade på fienden. Hans "warp-strike" lar deg teleportere rundt, både til fiender, men også til "warp-points" der han kan gjenoppbygge litt av helsen og magimeteret sitt. Gjennom hele spillet vil du også finne ulike våpen kalt "Armigers" som Noctis kan ta i bruk. Disse varierer i design og funksjon. Noen er raske, men vil påføre mindre skade, mens noen er tyngre og påfører større skade. Blir savnet etter turbaserte kamper for stort, så har spillet også en "wait-mode" som gir en litt mer strategisk tilnærming i kamper. Det blir aldri det samme som tidligere spill, men i hvert fall litt mer likt.

Rent generelt er kampsystemet fartsfylt, intenst og givende. Ofte kastet jeg meg inn i kamper mot monstre jeg ikke engang hadde behov for å slåss mot, kun fordi det var så morsomt.


Noen ganger går det litt over stokk og stein (høhø), men stort sett er dette veldig underholdende.

Om det er noe jeg har å utsette kampsystemet på, er det at kameraet tidvis sliter med å holde følge. Dette merker man særlig på større områder og i kamper hvor du slåss mot mange fiender samtidig. Unnviking og parering er heller ikke like essensielt som i visse andre spill, da det skal nokså mye til for å få "game over" i dette spillet. Når en karakter mister hele helsebaren sin, går han nemlig inn i en "danger-modus". Når dette skjer, kan de andre karakterene løpe bort og redde han og helsen vil regenereres med en viss prosent. Det skal derimot sies at det føles ganske bra når du først får til unnvikelsesmanøvrene og kan danse fra fiende til fiende, uten å ta nevneverdig med skade. Har du nok potions kan du uansett helbrede deg når som helst.
Magi har derimot fått en relativt simpel rolle i dette spillet. Du må nå samle opp energi fra ressurser i naturen og lage magien selv på flasker du kaster på fienden. Disse vil dog også skade deg selv og lagkameratene dine, så de er sjeldent noe særlig til nytte, med mindre du møter en fiende som har en signifikant svakhet mot et av elementene.

Når det gjelder musikken, har den alltid vært viktig, både for undertegnede og serien generelt. Litt synd er det derfor at den legendariske seriekomponisten Nobuo Uematsu, ser ut til å ha takket for seg. Da er derimot ikke Yoko Shimomura en dum erstatning. Shimomura har deltatt i utviklingen av musikken i blant annet Kingdom Hearts og det gudommelige Xenoblade Chronicles og leverer også et resultat det lukter svidd av i FFXV. Pianoet har hun alltid mestret til fingerspissene og ledsaget av et orkester og operasangere blir det hele ufattelig vakkert. I tradisjon tro gjør dette at musikken nok en gang er noe av det som falt aller, aller mest i smak i et Final Fantasy spill for min del. Musikken i kampene varierer avhengig av natt og dag, områder og monstertyper og byene du besøker bærer ofte et lett og  lystig preg. Et annet nydelig tilskudd er muligheten til å samle CD'er med musikk fra tidligere spill, som du kan høre på i radioen til gjengens bil: Regalia. En flott påminnelse på hvor fantastisk musikk denne serien har hatt og fremdeles har. Å ta av fra bakken med Regalia Type F, mens "Highwind Takes to the Skies" spilte i bakgrunnen, var et av mange øyeblikk som ga meg frysninger opp hele ryggraden. 


Ignis låner bort brillene sine til de som måtte mene at dette ikke er pent.

Ankepunktet i Final Fantasy XV, er nok historien. Det skal sies at plottet og settingen er relativt interessant, men historien er både klønete og nokså dårlig fortalt. Dette begynner i og for seg å bli en liten vane i denne serien. Først og fremst så er historien i FFXV, den korteste i spillet til nå. Om du går fullt ut for å fullføre historien, uten å gjøre noe annet, vil du nok gjøre den ferdig på mellom 10-15 timer. Spillet har derimot en inndeling som skal gjøre første delen mer åpen og frittstående, mens spillet snevres inn til det mer lineære i andre halvdel. Problemet er bare at andre halvdel går altfor fort og i bunn og grunn ikke gir svar på så fryktelig mye. Det skal sies at det vil hjelpe å se filmen Kingsglaive og animeserien før du går løs på spillet, men så kan man da spørre seg om det skal være nødvendig for et spill som har vært i utvikling så lenge. Og hvorfor skal historien være så usaklig kort, når spillet generelt er så vanvittig stort? Det kan se ut som Square Enix har innsett feilen selv, da de planlegger å legge til mer historisk innhold i fremtidige DLC'er. Jeg takker og bukker selvfølgelig for det, men står fortsatt litt på spørsmålet om dette ikke er noe man skulle kunne forvente fra hovedspillet selv.

Utenom historien byr spillet uansett på nok av ting man kan gjøre. Det finnes mange sideoppdrag, du kan utforske skjulte dungeons, jakte på større og mer utfordrende monstre, eller rote deg inn i festlige situasjoner med vennegjengen. Karakterene har også egne evner, eller rettere sagt hobbyer, du kan trene opp i løpet av spillet. Noctis er glad i å fiske, Gladiolus er en mann som liker å utforske naturen, Ignis disker opp ulike retter, mens Prompto ser sitt snitt til å dra frem kameraet så ofte som mulig. 


Kampen mot den beryktede Adamantoise, er litt av en opplevelse. På både godt og vondt.

Final Fantasy XV skiller seg mye ut fra andre spill i serien, men er allikevel Final Fantasy på sin egen, rare måte. Historien er nok selve akilleshælen i spillet, både når det gjelder innhold, lengde og å gjøre seg forstått. Den er derimot ikke så dårlig at den ødelegger helhetsinntrykket for mye. Hvis man uansett snur litt på flisa og ser på XV som det spillet det egentlig gir seg ut for å være, finner man et roadtriplignende eventyr med 4 gode venner. Disse øyeblikkene i seg selv, er nok til å skape en historie som er minneverdig nok. Det faktum at spillet også er mer åpent og mindre lineært enn noen gang, er også med på å gjøre at man kan overse en småsimpel historie. For utenom den, er FFXV et spill som leverer på absolutt alle plan. Karakterene er mye mer enn det førsteinntrykket viser og best av alt er det kanskje at de skiller seg litt ut fra karaktertyper vi har sett 150 ganger før i diverse spill. Kampsystemet er, etter min mening, det mest givende i serien til nå. Verdenen er stor, den er flott og det føles herlig å sette seg i bilen for å utforske den videre. Utenom historien har du ellers nok innhold til fint å kunne bikke et tresifret antall timer i spillet. Sist, men ikke minst er musikken fremdeles fantastisk og til syvende og sist muligens det jeg likte aller best med hele spillet. Det er i så fall heller ikke første gang når det gjelder Final Fantasy og jeg gleder meg allerede til å se hva Square Enix kan diske opp som neste kapittel i serien. Forhåpentligvis går det ikke 10 år til.

Final Fantasy XV er ikke perfekt og det når heller ikke helt opp til favorittene mine i denne fantastiske serien. Det er allikevel et av spillene jeg har kost meg mest med i år og sannsynligvis også det jeg har lagt ned flest timer i. Det får derfor det sterkeste av dette terningkastet jeg kan gi.

 

 

Anmeldelse: Pokémon Sun & Moon



Denne anmeldelsen er skrevet i samarbeid med
Spillmagasinet og sponset av Bergsala AS.


Nå skal jeg ut på eventyr, for jeg har fått et kall. "Dun, dun, dun".
Pokémon er et av de kjæreste barndomsminnene jeg har. Jeg var nemlig så heldig å vokse opp i selve gullalderen, da feberen herjet som verst. Bytting av kort, samle på figurer, se den animerte serien på TV hver lørdag morgen og sist, men ikke minst, å fange dem alle gjennom videospill. Faktisk var Pokémon Blue på Game Boy Color, et av de aller første spillene jeg noensinne fikk gleden av å spille. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg har fulgt serien siden og spilt minst en av utgavene som har dukket opp med jevne mellomrom. I år er det sola og månen som står i fokus, med Nintendo's nyeste tilskudd til serien Sun and Moon. Jeg har tatt en titt på Pokémon Sun.


På tross av at min nostalgiske kjærlighet gjør det umulig å mislike serien, er det ikke til å stikke under en stol at Pokémon, kanskje sammen med Mario og Zelda, er en spillserie som har fulgt en ganske lik oppskrift helt siden begynnelsen. Stort sett er du er du en gutt eller en jente, du bor sammen med moren din og har nettopp flyttet til et nytt sted. Her møter du en ekspert på pokémons, bedre kjent som en professor, som tildeler deg din aller første følgesvenn. Deretter bærer det ut i verden for å fange og trene opp flest mulig. Du møter ville pokémon, sultne trenere, en rival som enten er en idiot eller hyperaktiv til tusen, utfordrer gymledere, bekjemper organisasjoner med skumle planer og ender til slutt opp som den store Pokémon-mester. Hvert spill hovedserien er, uten unntak bygd opp slik. Det samme kan nesten sies om Pokémon Sun og Moon.

Sun og Moon er kanskje de mest nyskapende spillene i serien til nå. Du er fortsatt en gutt eller en jente, bor fremdeles med moren din og har nok en gang flyttet til et nytt sted. I tradisjon tro har du også 3 ulike pokémon,, i henholdvis typene: vann, gress og ild, som du kan velge å starte med. Deretter begynner spillene å peke i en litt annen retning. Først og fremst er det mer fokus på historie denne gangen, blant annet gjennom filmsekvenser som serien kanskje ikke er  kjent for å inneholde. Du befinner deg nå på regionen Alola, et eksotisk sted som raskt trekker referenser til virkelighetens Hawaii. Etter å ha fått din første pokémon legger du ut på en reise gjennom alle de 5 øyene Alola er delt inn i. Hver øy har en spesiell utfordring du må igjennom og disse når du ved å gjennomføre ulike "trials" på veien. Dette kan være å finne ulike gjenstander, kunnskapstester eller å kjempe mot ville pokémon. Dette innebærer først og fremst at gyms nå er helt borte. Du behøver heller ikke å bekymre deg for å gjøre plass til den klassiske "HM-slaven" i laget ditt. Nå låner du nemlig egne pokémon til den jobben, f.eks. en Tauros du kan ri på eller en Lapras som vil frakte deg på vannet. Historien går ellers litt opp og ned, men er jevnt over ganske interessant. Naturlig nok er det enda en slem gjeng som prøver å legge hindringer for deg. Denne gangen heter de Team Skull og er kanskje den snåleste organisasjonen til nå. 


Ja, dette er faktisk Pokémon .... på håndholdt konsoll.

En ny region byr selvfølgelig også på nye pokémon. En del av dem ser forsåvidt ganske bra ut, men det kan også se ut som Nintendo begynner å gå litt tom for idéer. Det er kanskje derfor de har gått helt tilbake på tegnebrettet, for å gjøre om noen av de klassiske pokémonene fra første generasjon. En del av dem har nemlig egne "Alola-forms" i Sun and Moon og ser dermed litt annerledes ut enn de har gjort tidligere. Raichu kan nå surfe på halen sin, Vulpix har fryst til is, mens Exegguctor har fått en 10 meter lenger hals og plutselig blitt halvt dragetype. Og Dugtrio ... jeg sier bare "and so I cry sometimes when I'm lying in bed". Det er et artig påfunn de har kommet med her og for oss som allerede er så glad i den første generasjonen, en ekstra motivasjon til å fange dem på nytt.


Alolan Dugtrio er per definisjon den kuleste pokémonen i universet.

Rent visuelt skiller også Sun and Moon seg mye ut. Som nevnt tidligere, har spillene blant annet filmsekvenser og dette lar seg gjøre ved at spillene nå er mer i 3D enn de noen gang har vært tidligere på håndholdt konsoll. Det klassiske "fugleperspektivet" er mer eller mindre borte og figuren styres nå i tredjeperson. Selv har jeg lengtet etter noe lignende siden Pokémon Colosseum på GameCube og det føles godt med et gjensyn med nettopp det. Allikevel er kanskje ikke 3DS'en den helt rette konsollen å prøve ut dette på. Selv om spillet stort sett ser nokså pent ut, er noen teksturer litt kornete, i tillegg til at jeg opplevde en tendens til "lagging" i de aller største kampene med opptil 4 pokémon. Det ser også ut til at 3D-effekten måtte ofres for at spillene skal kunne kjøre på 3DS, for den er nemlig helt fraværende. Jeg ser for meg at det kanskje fungerer bedre på den nyeste 3DS-modellen, men på den gamle er det ikke helt optimalt. Ryktene om at spillene etterhvert vil dukke opp på Nintendo Switch, anser jeg derfor som ganske interessante. 


Mannen i midten er muligens bestefaren til Brock. Mannen til venstre er Professor Kukui (hoho).

Musikken på sin side, fortsetter i rett spor. Jeg likte mye av den intense og tidvis noe techno-inspirerte musikken i X/Y og mange av sporene bærer litt av det samme fengende preget i Sun og Moon. Musikken er dog litt lystigere i disse utgavene, noe som i og for seg også passer godt til regionen de utspiller seg på. X og Y introduserte også muligheten til å tilpasse karakteren din i større grad. Dette er også veldig videreført i Sun and Moon. Ganske tidlig kan du besøke kjøpesentre som selger t-skjorter, singleter, shortser, bukser, sko, capser, briller osv. Det er et temmelig rikt utvalg og har du vanskeligheter for å bestemme deg hvordan karakteren din skal se ut, kan du fort finne på å gå konkurs. Du kan også ta deg en tur til frisøren om du måtte ønske å bytte frisyre eller farge håret.


Rosa er tross alt det som er trendy.

Selve kampsystemet er nok det som ligner aller mest på sine forgjengere. Det er fremdeles turbasert, noen pokémon er sterkere mot visse typer og øker gradvis i nivå etterhvert som de brukes i kamp. Vanskelighetsgraden er noe balansert denne gangen. Til å begynne med får du tildelt noen støttehjul ved at din første rival velger en starter som er svakere enn din, hvilke angrep som er mest effektive vil dukke opp på skjermen, i tillegg til at personer du møter ofte vil helbrede dine pokémon. Den berømte EXP-share'n er også fremdeles tilstede, slik at du ikke trenger å være så bekymret for å kjøre et sololøp med en eller to pokémon. Etterhvert blir det derimot litt vanskeligere, blant annet ved at ville pokémon kan rope på hjelp i kamp. Dette gjør at du plutselig må kjempe mot en hel horde, fremfor én enkel stusselig skapning. Du må planlegge litt mer utover i spillet, både når det gjelder pokémon-typer og evner. Dette er et system som i og for seg også er ganske dyptgående og mye av essensen rundt det kompetetive i Pokémon-spillene.
Et annet tilskudd er også at pokémon nå kan lære seg Z-moves. Dette er spesialangrep de kan bruke én gang per kamp og som ofte gjør ganske signifikant med skade på motstanderen.


"Kicke ass" selvfølgelig.

Av andre nyheter har du den nye Pokédexen med en Rotom boende i seg. Rotom snakker menneskespråk og guider deg rundt på veien, blant annet med et sanntidsbasert kart på den nederste skjermen. Det er både hjelpsomt og misvisende på en gang. Battle Royal er en ny kampmodus som lar opptil fire spillere kjempe mot hverandre samtidig. Her kan du ente angripe eller hjelpe hvem pokémon du vil og målet er å overleve lengst mulig. QR scanneren kan identifisere pokémon i Pokedexen slik at de registereres som "sett". Kjekt for å få tak i pokémon gjennom trading eller events. Pokébanken som tidligere lot deg overføre Pokémon fra gamle spill, er ennå ikke oppe og går, men det anser jeg som meget sannsynlig at den blir etterhvert. Det spiller heller ingen voldsom rolle hvilket spill du velger, da det stort sett bare er noen ekslusive pokémon og klær som er forskjellen. Siden du fortsatt kan bytte pokémon over internett, bør de derfor ikke være så vanskelig å få tak i.


Skulle du sett. Kjentfolk på tur æv gitt.

Pokémon Sun and Moon bringer totalt sett et solid tilskudd av nyheter til en etterhvert noe repeterende serie. Det er fremdeles et Pokémon-spill og går allikevel ut på det samme som det i all hovedsak har gjort i 20 år. Men det føles i hvert fall litt friskere denne gangen. Spillet ser annerledes ut, har en del nye og kule pokémon, et vennligere brukergrensesnitt og utfordringer serien kanskje ikke har svippet så mye innom tidligere. Til syvende og sist så er pokémon også et rollespill, noe som et økt fokus på historie er med på å øke inntrykket av. Skulle du være ukjent med denne sjangeren, så vit at om du velger å grave dypt nok og presse ut alt som er mulig å hente fra et slikt spill, har du et tresifret antall timer med underholdning foran deg. Det gjelder i aller høyeste grad Pokémon også. Man skulle tro en 20 år gammel serie snart begynte å visne litt bort, men sommerens tropefeber Pokémon Go! og nå Sun & Moon, viser at det fremdeles er futt igjen i lommemonstrene.







 

10 forventninger jeg har til remaken av Final Fantasy VII



Det er for tiden mye snakk om Square Enix's nyeste tilskudd til serien: Final Fantasy XV. Og med bare 8 dager igjen til lansering, er det kanskje ikke så rart. Jeg gjør det tross alt selv. Men er det noe jeg ser like mye om ikke mer frem til enn FFXV, er det remaken av det legendariske Final Fantasy VII. Ved siden av IX, er det spillet jeg holder desidert høyest i denne serien og det er med skrekkblandet fryd jeg lengter etter å se hvordan det snart 20 år gamle spillet vil se ut på nyere konsoller. Fallhøyden er stor, men jeg velger å leve i troen. Følger de originalen tett nok ser jeg for meg at det kan bli strålende. Det er nemlig så utrolig mye fantastisk man kan hente ut fra dette spillet. Jeg har plukket ut 10 ting fra originalen, jeg håper å kunne se frem til i remaken:

!!! Bloggen inneholder naturlig nok store spoilere for de som ikke har spilt, eller fullført Final Fantasy VII !!!


Grafikk og nye karaktermodeller

Å gå fra "legoklosser" til glorious high definition, skaper naturlig nok en stor forandring. Så langt har vi ikke sett så altfor mye av spillet, annet enn gameplay-traileren som ble vist på PlayStation Experience i fjor. Her så vi blant annet Cloud, Barrett, Biggie, Wedge og Jessie. De var seg selv "like", selv om Barrett hadde fått en liten overhaling som nå gjør han mer lik Wesley Snipes, enn Mr. T. 
Cloud minner om en småsyk anorektiker, noe som ikke er så rart med tanke på mako-forgiftningen hans. FFVII har utrolig mange kule karakterer og med spin-offs som Crisis Core og Dissidia, samt filmen Advent Children, har vi fått tegnet et lite bilde av hvordan karakterene ser ut i nymoderne tid. Jeg gleder meg allikevel til se designet deres i akkurat dette spillet. Kanskje spesielt karakterer som Tifa, Aeris og Sepiroth og om de har beholdt mye av sitt gamle design, eller, som i Barrett's tilfelle, blitt "justert" litt.



Cloud's kostyme

FFVII er generelt sett et nokså dystert spill, men har allikevel et og annet sært og festlig innslag. Et av dem er ganske tidlig i spillet, hvor gruppen skal ta seg inn i en herregård for å avhøre Don Corneo. Don er en jentegal type og vil plukke ut den jenta han synes et søtest. Stort sett faller valget mellom Tifa og Aeris. Målet er dog å få han til å velge Cloud og det gjøres ved å samle ting til et kostyme som gir han ganske feminine trekk. Skaffer du alle delene, vil Don ta med seg Cloud inn på soverommet, hvor hele seansen avsløres. Sekvensen er nokså hysterisk og det håper jeg den blir i remaken også.

Romanse?

På et punkt i spillet vil du nå fornøyelsesparken The Gold Saucer, hvor Cloud vil ta med seg en person i gruppen på "date". Det står naturlig nok mellom alle de kvinnelige karakterene i gruppen: Tifa, Aeris og Yuffie. Alle starter med en viss "poengsum" når du starter spillet, Aeris med 50, Tifa 30 og Yuffie 10. I løpet av spillet vil du tidvis få opp dialoger, med svaralternativer som gir en viss poengsum. Hvem som får poengene, avhenger av hva du svarer. Det som derimot er en dårlig skjult hemmelighet, er at du også har muligheten til å få med deg Barret på date. Det er derimot litt mer vrient enn med resten, først og fremst fordi han starter med 0 poeng og får stort sett mindre poengsum enn de andre for hver dialog. Du må også være veldig påpasselig med hva du svarer. Stort sett får Barrett poeng hver gang du er udregelig og avvisende mot jentene. Velger du riktig hver gang, skal du ende opp med en klar poengsum i favør Barrett og kan ta han med på en romantisk aften i pariserhjulet. Jeg kan se for meg at dette er en sekvens som kan bli klippet bort i remaken, men det hadde vært utstyrtelig festlig hvis den ikke ble det.



Crazy motorcycle chase

En av de kuleste sekvensene på disk 1, er når gruppen skal rømme fra Shinra og Midgar. Barrett, Tifa, Aeris og Red XIII stjeler en varebil og kjører ut på motorveien. Cloud følger etter på motorsykkel. Herfra skal du styre Cloud, samtidig som du feier ned forfølgere med Buster Sword som om det skulle vært en fluesmekke. Om det viser seg at dette kun blir en filmsekvens i remaken, blir jeg deprimert...

https://www.youtube.com/watch?v=19OECgt-pIw

One Winged Angel

Final Fantasy VII har en av tidenes bossfights i den envingende engelen: Sepiroth. Først og fremst fordi Sepiroth er en særdeles heftig antagonist, men også fordi kampen er delt i 3 deler og akkompagnert med et av historiens mest minneverdige lydspor. Jeg forestiller meg at denne kampen vil bli ganske annerledes i remaken, særlig på grunn av endringen i kampsystemet. Men jeg forventer likevel en høydare av en opplevelse. 

Musikken

Om du spør meg hvorfor jeg verdsetter VII og IX så høyt, vil jeg svare at mye av det skyldes musikken. Jeg simpelthen elsker hvert eneste lydspor i disse spillene som guden Nobuo Uematsu står bak. Jeg ser også for meg at dette kan være forskjellen mellom suksess og skuffelse ved remaken for min del. Det skal sies at det er laget mange solide nyversjoner av musikken i VII, blant annet av Uematsu selv, men også dyktige Youtubere. Versjonene som dukket opp i filmen Advent Children, synes jeg derimot ble for bleke og lite energiske i karakteristiske preget til lydsporet i spillet. Det er litt faretruende at det ser ut til at Uematsu ikke er involvert i denne remaken selv, men allikevel skal det vel ikke være så vanskelig å pusse litt på originalsporene, fremfor å helrenovere dem fullstendig. Vær så snill Square Enix. Jeg ber knapt om noe mer...


Square Enix pleeeeeeeeaaaaase.

Kampsystemet

Nå skal jeg kaste en brannfakkel og si at jeg aldri har vært noen stor fan av det turbaserte kampsystemet Final Fantasy spillene har hatt helt frem til XII. Det trekker ikke voldsomt ned på opplevelsen, men det krever en god porsjon tålmodighet. Her ser det derimot også ut til at remaken vil skille seg ut ganske mye fra originalen. Vi fikk et lite glimt av kampsystemet i traileren på PlayStation Experience og så langt ser det ut til å ligne litt på FFXV sitt. Det vil si: sanntidsbasert og actionpreget. Samtidig ser det også ut til å beholde evner, materia og limit break-systemet fra originalen, noe som gjør det hele desto mer spennende.


Verdenen

FFVII har en nokså stor verden til et PS1-spill å være. Spillet er faktisk så stort at det er delt opp på 3 disker og remaken vil bli så stor at den må deles opp i 3 episoder. Det gjør meg litt ambivalent. At de vil prøve å gjenskape så mye av originalen som mulig, er vel og bra, men å dele opp spillet betyr vel mest sannsynlig også en mindre sammenhengende opplevelse, samt mindre sannsynlighet for "open-world". Og akkurat en open-world av FFVII's verden, hadde jeg ikke hatt noe imot å oppleve. Det er allikevel mange steder jeg gleder meg til å se gjenskapt på PS4 og forhåpentligvis vil heller ikke tredelingen bli et altfor stort hinder på spillopplevelsen.



Aeris' død

Det hjerteskjærende øyeblikket som har blitt så ikonisk for dette spillet, er noe jeg ikke akkurat ser frem til på nytt. Men jeg er meget spent på hvordan denne scenen vil ta seg ut snart 20 år etter at den sjokkerte verden for første gang. Aeris' bønn avbrytes kjapt og brutalt av Sepiroth som daler ned fra himmelen og spidder henne med sverdet sitt. Hun faller om i armene til Cloud og et av tidenes vakreste lydspor spilles i bakgrunnen. Damn ninjas cutting onions again ....



Historie og tilleggstoff 

Som japanske rollespill flest, har FFVII en lang og innviklet historie. Samtidig gjør settingen, temaet og karakterene den svært interessant. Som nevnt tidligere, vil remaken deles opp i episoder. Square Enix mener nemlig originalen er fort stort til å bli gjenskapt som kun ett moderne spill. Dette betyr vel etter aller solemerker at de har tenkt å presse ut det som er mulig av originalen. Men det kan også bety at de planlegger å utvide remaken med mer innhold enn det originalspillet hadde. Jeg er heller ikke imot at historien presenteres med litt flere filmsekvenser. Kanskje ikke helt opp på XIII sitt overdrevne nivå, men en mellomting. 

FFVII har også både en forgjenger i Crisis Core og oppfølgere i Dirge of Cerberus og Advent Children. Nå tror jeg ikke de kommer til å dytte inn to spill og en film inn i en allerede svært ambisiøs remake, men å knytte sammen noen tråder kunne vært interessant. Karakteren Zack har f.eks. en relativt liten rolle i Final Fantasy VII, men har ved hjelp av Crisis Core, fått en ganske sentral posisjon i VII-sagaen som helhet. FFVII har i tillegg mye du kan gjøre utenom hovedhistorien. Å spille minispill i Gold Saucer, avle opp en "veddeløpschocobo", utforske sideoppdrag og utfordre sidebosser, er alle ting jeg håper Square Enix vil videreføre til remaken.



Jeg har så høye forventninger til denne remaken, at jeg nesten ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Håpet er at Square Enix klarer å gjenskape det aller meste fra originalen og at remaken ikke vil føles altfor annerledes enn spillet det baseres på. Det er naturligvis lettere sagt enn gjort med 20-års alderforskjell. Square Enix kan vise til flere eksempler på at de virkelig kan, men samtidig har de pløyd seg litt ut i åkeren i senere år. Skulle det helt fatale skje, er det derimot godt å vite at jeg kan spille den fantastiske originalen om igjen og om igjen ... og om igjen.

Hva er ditt forhold til Final Fantasy VII? Ser du frem til remaken? Hva ser du i så fall mest frem til?

 

 

 

 


 

 

 

Anmeldelse: Dragon Ball Xenoverse 2

Dragon Ball. Den erkejapanske serien man ikke engang trenger å være manga eller animeinteressert for å ha kjennskap til. Det er få lisenser som utnyttes mer enn denne, noe også spillfronten har fått erfare. Her har det dukket opp noe ålreit og noe ... mindre ålreit. Fjorårets
Dragon Ball Xenoverse, var dog ikke så aller verst. Som et halvveis MMO, bød det på et mer åpent og fritt gameplay, med en egenutviklet karakter du kunne tilpasse med utstyr og mange forskjellige evner. Selv til å være temmelig ensformig i lengden, klarte jeg å legge ned nesten over 50 timer i spillet. La oss se om oppfølgeren klarer å gjøre det samme.


Dragon Ball: Xenoverse 2 fortsetter i samme spor som oppfølgeren. Du oppretter din egen karakter og blir tilkalt til byen Toki-Toki, som nå er syv ganger så stor og går under navnet Conton City. Her melder du din tjeneste som tidspatruljerer hos Elder Kai og Supreme Kai og Time. Noen er nemlig igjen i gang med å tukle med tidslinjen til Dragon Ball. Ditt oppdrag er å ta del i viktige hendelser i historien til serien og rette dem opp for å gjenopprette balansen i tid og rom. Selv om handlingene i Xenoverse er originale, er de bygget rundt hovedhistorien i Dragon Ball, som jo er vanskelig å gjøre så mye med. Har du lest mangaen eller sett animen, vet du hva den går ut på og har du spilt det originale Xenoverse vil du også fort kjenne deg igjen. Det er ikke fryktelig mye nytt å hente på historiefronten i Xenoverse 2, selv om tilskuddet av filmen "Resurrection 'F'", i hvert fall gir noe.


Same procedure as last year.

Spillet tar uansett opp tråden til originalen og de som spilte det, har muligheten til å laste over deler av sin tidligere save. Dette fører over noe utstyr, en del evner, pengene og medaljene du klarte å tjene opp. I tillegg kan du la karakteren din fra forgjengeren, få en rolle i Xenoverse 2. Dette er ikke akkurat "game-changing", men en artig nyhet likevel. Tilgang til ressursene du tjente opp gir deg også et og annet forsprang til innkjøp av nye ting i det nye spillet. En ny og utvidet verden fører allikevel med seg nyheter, blant annet muligheten til å ta i bruk kjøretøy og etterhvert også å fly fritt omkring. Hovedhistorien baserer seg rundt oppdrag du får i tidpatruljens tilholdssted: Time Nest. Men denne gangen har du også tilgang på flere sideoppdrag rundt omkring i Conton, f.eks. å fôre en konstant sulten Majin Buu, beskytte huset til Grand Elder Guru, ta imot utfordringer av eplekjekke Hercule, rydde opp i kriminalitet med Great Saiyaman og trene med Vegeta. Du finner også igjen Parallell-oppdragene fra originalen, der du deltar i ulike hendelser, både med og uten andre spillere. Du kan også kjempe mot andre spillere i ulike turneringer og prøve deg på "ekspert-oppdrag" som byr på en litt høyere vanskelighetsgrad.


Karakteren min fra det originale Xenoverse, har fått legendestatus.

Nær sagt alle oppdrag baserer seg dog rundt det Dragon Ball er kjent for, nemlig slåssing. Å dele ut juling får man nok av muligheter til, også i dette spillet. Det som skiller klinten fra hveten, eller i dette tilfellet: variasjon fra det ekstremt kjedsomme, er alle de ulike evnene du kan ta i bruk. Det er nemlig mange, og alt fra Goku's velkjente Kamehameha, Piccolo's Special Beam Canon, eller Frieza's fryktinngytende Supernova. Disse mikser og trikser du stort sett som du vil, ettersom du får tilgang til dem. Du kan ta i bruk 4 superangrep, 2 ultimatangrep og en unnvikende evne. I tillegg bygger du opp kombinasjoner med "firkant" og "trekant", teleporterer deg unna med "X" og sender i vei et standard avstandsangrep med "O". Alle kamper foregår stort sett i luften, hvor du kan fly i alle retninger innenfor et begrenset område. Tidvis skaper dette et lite kaos, men "lock-on"-systemet, samt teleportering, gjør at du ofte klarer å holde deg nærme motstanderen. Alle de forskjellige evnene skaper som nevnt en viss variasjon, men etter et tosifret antall timer begynner man allikevel å kjenne på ensformigheten. Særlig om man spilte en farlig lik forgjenger for kun halvannet år siden.


Muligheten til å fly rundt, skaper en litt større frihet enn det forrige spillet.

Grafikken har fått en liten oppgradering og kjører nå blant annet i 60 fps. Spillet ligner generelt veldig mye på animen, da særlig de aller nyeste episodene i Dragon Ball Super. Det er fargerikt og livlig og byr på relativt mange muligheter til å skreddersy karakteren etter eget ønske. I tillegg finner man alle de velkjente lydeffektene som når man fyrer av en Kamehameha, eller "power-up" til en Super Saiyan. Det er noen nye, gode lydspor i Xenoverse 2, men ellers mye gjenbruk av originalens musikk. Hadde det ikke vært at jeg har utallige timer med de sporene på øret fra før, så hadde det vært greit.


Stemmer det. Vi er definisjonen på "badass".

Jevnt over er Dragon Ball Xenoverse 2 veldig likt originalen og føles nesten som en enorm DLC, enn et helt nytt spill. Historien er laget etter lignende oppskrift, kampsystemet er det samme med noen nye evner og oppdragene er heller ikke særlig nyskapende. Har du spilt forgjengeren, vil du kjenne deg igjen i løpet av kun få minutter av Xenoverse 2. Det er helt klart muligheter for noen timer med god underholdning her, særlig om du likte originalen. Allikevel er ensformighet et nøkkelord i både dette spillet og originalen og selv om det er tidvis er relativt morsomt å spille, så er det beregnet for spesielt interesserte/fansen. Har du lite erfaring med serien fra før, får du nok fint lite ut av dette spillet, annet enn et par timer med knappemosende testosteronflyt.


Jeg vil anta at oddsen er i din favør Goku...
 



#spillmagasinetreview

 

 

Anmeldelse: Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past



Hver gang japanske rollespill trekkes frem, er Final Fantasy serien de fleste forbinder med sjangeren. Her i vest, vel og merke. For i Japan finnes det flere serier som er minst like kjente og til og med mer populære enn Final Fantasy. En av dem er Dragon Quest, en serie som i år fyller 30 og får mangaskrivere til å ta overdrevne pauser (ja, jeg sikter til deg Yoshihiro Togashi...). Selv er jeg svært glad i denne sjangeren, uten å ha vært altfor mye borti nevnte serie. Men ettersom den stadig blir mer tilgjengelig i vår del av verden, kan det være vel verdt å undersøke hvorfor japanerne trykker den så hardt til sitt bryst.

Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past er en nyversjon av PS1 spillet med samme navn, som ble lansert i år 2000. I Nord-Amerika gikk det dog under navnet Dragon Warriors VII, et navn serien holdt på dette kontinentet frem til 2005. Historien tar deg med til en bortgjemt øy, hvor vi stifter bekjentskap med vår hovedkarakter. Du er sønn av en fisker, bestevenn med prinsen og lever i troen om at dere er de eneste menneskene i verden. 
Selvfølgelig nekter dere å tro at dette er sant. Etter å ha utforsket en hemmelig grotte på øya, finner dere ut at dere kan reise tilbake i tid og samle steintavler på andre øyer. Ved å løse utfordringer i fortiden, vil dere gjenoppbygge verden i nåtiden. Dette er starten på en reise med utforskning, nye bekjentskaper og møte med onde krefter?


Link, is that you?


Dragon Quest VII:  Fragments of the Forgotten Past legger på ingen måte skjul på at det er et aldrende spill. Historien er svært gjenkjennelig, med klassiske temaer og utslitte klisjéer. Spillet starter også ganske tregt og det tar faktisk et tosifret antall timer før det sparkes skikkelig igang. Dette kommer spesielt til syne når spillet som helhet er over 70 timer langt. Et sjarmerende rollegalleri og et og annet minneverdige øyeblikk, veier dog opp noe og det er i grunn også spennende å utforske de ukjente øyene du besøker.


"Takk for at du reiste med Color Fantasy".

Den visuelle stilen er basert på illustrasjonene til den velkjente mangaforfatteren Akira Toriyama, som står bak blant annet Dragon Ball. For en tilhenger av både mangaen og TV-serien til Dragon Ball, er denne stilen svært tiltalende og ellers bærer den et velkjent japanske preg. Allikevel virker det ikke som overgangen til 3DS har gått helt smertefritt. Jeg spilte aldri originalen og har derfor lite å sammenligne med, men jeg har en mistanke om at spillet kunne sett enda bedre ut på denne maskinen enn hva resultatet tilsier. Bildeoppdateringen henger litt etter uten 3D-effekten og enkelte bakgrunnseffekter er tidvis ganske kornete og utydelige. 


Klassesystemet er et av de mer omfattende elementene i Dragon Quest VII.

Lyden i spillet, bærer også preg av et rollespill av eldre sort. Musikken er lett og lystig og selv om det er en del steg unna "jevngamle" spill som Final Fantasy VII, IX og Chrono Trigger, holder lydsporet i Dragon Quest VII et relativt godt nivå. Spillet har ellers tekstede dialoger, så kleint stemmeskuespill trenger du ikke å bekymre deg over.

Gameplayet spiller også på det trygge. Karakterene dine kan innta ulike klasser, eller roller som vil spesialisere dem i kamp. Antall klasser å velge mellom er forsåvidt nokså formidabelt, men selve kampsystemet er såre enkelt. Har du noensinne spilt et Final Fantasy-spill, vil du kjenne igjen det turbaserte systemet og i år 2016 må jeg ærlig innrømme at jeg ikke finner det særlig givende lenger. Jeg nevnte også tidligere at det er artig å utforske i Dragon Quest VII, men allikevel er det ofte alt for mye backtracking mellom ulike steder. Når spillet er så langt som det er, blir man smått lei det i lengden.


Dette ser også forbausende velkjent ut...

Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past, bygger på en klassisk oppskrift. De aller fleste elementene i dette spillet, er svært gjenkjennelige og for mange kanskje også noe utdaterte. Det er allikevel nok innhold her til å by på grei underholdning for en japansk rollespillentusiast. Er du nykommer til sjangeren, finnes det derimot bedre alternativer.

                                             
 


#spillmagasinetreview


Er du ute etter mer Dragon Quest med en litt annen tilnærming,
kan du ta en kikk på AndyLonn's anmeldelse av Dragon Quest: Builders.




 

World of Warcraft: Legion


Nok en gang står Azeroth på randen av ødeleggelse. Nok en gang skal jeg kaste meg inn i den virtuelle verdenen hvor mennesker, orker, alver og dverger, har slåss mang en kamp for sin frihet . Nye steder skal nå utforskes. Nye fiender skal nedkjempes. Nye nivåer skal nås. Nok en utvidelse til det enorme rollespillet World of Warcraft er her. Hvor vi nok en gang står ovenfor kanskje den mektigste fienden av dem alle. The Burning Legion, har vendt tilbake...

Forord:

Før jeg i det hele tatt begynner å snakke om den sjette utvidelsen til World of Warcraft, føler jeg i aller høyest grad at det er nødvendig å redegjøre for mitt forhold til spillet. Den siste tiden har det nemlig gått opp for meg, at jeg feirer et "10 års-jubileum" i år. 9. januar 2006, logget jeg inn i Azeroth for aller første gang. I løpet av disse årene, har spillet naturligvis hatt sine bølgedaler, hvor jeg kan ha vekslet mellom 12-timers økter og flere måneder uten å spille i det hele tatt. På tross av enkelte dårlige sider, er Wow noe jeg først og fremst forbinder med en enorm mengde av gode minner. Det er uten tvil spillet jeg har nedlagt mest timer i og fremdeles spillet jeg har plassert øverst på min toppliste. Derfor, selv med bare større og større opphold mellom hver gang, vender jeg stadig tilbake til Azeroth. Og det er bestandig en helt spesiell følelse, hver gang en ny utvidelse slippes.

En eldgammel ondskap vender tilbake.

Legion finner sted der forrige utvidelse: Warlords of Draenor sluttet. Den listige warlocken Gul'dan, skapte store problemer i den parallelle verdenen Draenor og har nå funnet en måte å tilkalle the Burning Legion tilbake til Azeroth. Den uttalige arméen av demoner, har lenge vært en av de aller største truslene til befolkningen i Azeroth. Denne gangen vender de tilbake, mektigere enn noen gang. Blizzard har et tilnærmet utømmelig bibliotek de kan hente lore fra og i de siste utvidelsen har det blitt lagt et større fokus på nettopp dette. Blant annet med flere cutscenes, historiebaserte oppdrag og scenarier. Og det ble lagt opp til store omveldelser og overraskelser selv før utvidelsen ble sluppet. Nå skal det sies at MMORPG er en sjanger som kan være relativt vrient å gjøre historietung, men Blizzard har i det minste gjort noen hederlige forsøk, som også jeg som gjennomsnittlig lorefan synes er tilfredstillende nok. Legion fortsetter i det rette sporet, med interessante oppdrag, mellomsekvenser og cutscenes som holder så høyt nivå at det er skremmende å tenke på hvor mye Blizzard ville håvet inn om de laget f.eks. en film eller serie av det. 


Legion fokuserer stadig mer på historie og trofaste gjengangere tar et velfortjent steg inn i rampelyset.

Hjelp fra uventet hold.

I kampen mot demonene, får vi også et gjensyn med et mystisk folkeslag. Demon Hunterne var opprinnelig tjenere av Illidan, en av hovedantagonistene i utvidelsen: The Burning Crusade. Flesteparten av de overlevende, ble låst inne av fangevokterne the Wardens. Invasjonen av demoner, har derimot ført til at de nå har blitt sluppet fri og har meldt sin tjeneste til både Horde og Alliance. Dette gjør de naturlig nok til den nye spillbare klassen. Demon Hunter er en helteklasse på samme måte som Death Knight'ene ble introdusert som i Wrath of the Lich King. De starter derfor i et høyere level. Faktisk så høyt som 98, slik at de akkurat når level 100 i det de er ferdig i startsonen sin. De kan innta rollen som enten "tank" eller "damage" og har sin egen unike spillestil med tilsvarende evner og talenter. De kan minne noe om en krysning mellom en warrior og en death knight, allikevel uten å ligne for mye på noen av dem. De er ekstremt mobile og kan blant annet "charge" fremover, dobbelhoppe, sveve i luften ved hjelp av vingene sine og "dodge" motangrep. Det er bare blood elves og night elves som har muligheten til å være denne klassen. Dog har de helt egne animasjoner, utseende og stemmeskuespill, slik at om du er som undertegnede og allerede har 6 blood elves fra før, så gjør det ikke så altfor mye...

Å bringe demon hunterne tilbake i rampelyset, gjør også at den ganske så populære karakteren Illidan Stormrage, gjør et comeback. Da dette først ble kjent, tenkte jeg umiddelbart at dette var ment som en ren fanservice, men med tanke på hans tilknytning til the Burning Legion, vil han nok mest sannsynlig få en større rolle utover i utvidelsen. Flere kjente og kjære karakterer vender også tilbake, samt at vi stifter bekjentskap med nye, som man i en tradisjon tro ofte gjør i nye utvidelser.


På samme måte som Death Knightene gjorde i Wrath of the Lich King, glir Demon Hunterne rett inn i denne utvidelsen.

Mye nytt. Mye interessant.

Kampen mot the Burning Legion finner først og fremst sted på the Broken Isles, et bortglemt kontinent sentralt på kartet i Azeroth. Warcraft 3-veteraner vil nok kjenne igjen navnet, ellers er det ikke mye som har knyttet oss til dette stedet tidligere. Broken Isles er et kontinent som ikke bare er bebodd av demoner, men også eldgamle night elves kalt Nightborne, en ny tauren rase, vrykuls som vi stiftet bekjentskap med i Wrath of the Lich King, satyrer, nagaer med flere. I nær sagt alle utvidelser, har det alltid vært soner som har falt bedre i smak enn andre, men Broken Isles bærer jevnt over et godt snev av kvalitet. Områdene bringer et friskt pust til Azeroth, samtidig som de også spiller på god, gammel nostalgi.

De nye dungeonsene faller også godt i smak og et par av dem har muligheten til å bli noen klassikere. Warlords of Draenor introduserte en ny vanskelighetsgrad til raid, kalt Mythic. Denne vanskelighetsgraden inkluderes nå også i dungeons, slik at den utfordringssøkende også skal få sin dose. Dog er det slik at man må fysisk møte opp ved inngangen til dungeonen, for å kunne gjennomføre den på Mythic. Et aldri så lite flashback til gamle tider, for den som skulle savne akkurat det.
Legion har også et meget høyt potensiale for spennende "end game"-innold, noe mange nok vil mene de tre siste utvidelsene manglet litt av. Når du når maksimalt nivå, kan du sette i gang med "world-quests", som er en form for videreutvikling av de klassiske "daily-questene". Du får oppdrag hver dag, men de er ikke nødvendigvis de samme som dagen før, samt at vanskelighetsgraden og belønningene, er knyttet til fraksjonene på Broken Isles. Således er de ikke like repeterende og kjedelige som de gamle dailisene, selv om disse nok også har en begrenset levetid. Blizzard har uansett uttalt at de fremover vil gi ut nytt innhold mer hyppig enn tidligere, slik at man skal slippe å bekymre seg for å gå tom for ting å gjøre. 

Rent grafisk, viser spillet også få aldringstegn, selv etter en levetid på snart 12 år. Alle karaktermodellene fikk et ordentlig ansiktsløft i Warlords of Draenor og spillet poleres litt for hver utvidelse som blir sluppet. Nå har aldri kraftig og realistisk grafikk, vært noe man forbinder med World of Warcraft, men grafikkstilen synes jeg alltid har vært feiende flott. Spillet ser fremdeles veldig pent ut og jeg synes man skal være ganske kravstor for å mene noe annet.


Et av de nye områdene er Highmountain. Et sted som byr på høye fjell, flott natur og en og annen lumsk fiende.

I tillegg til en ny klasse og et nytt område, øker makslevelet denne gang til 110. I forkant av utvidelsen, har hver klasse fått en aldri så liten overhaling. Dette på både godt og vondt. I all hovedsak dreier det som en forenkling av alle klassene. En del spells har blitt fjernet, glypher vil ikke lenger være særlig til nytte og man kan lett skifte mellom rollene, uten å måtte å betale eller ha behov for nytt og egnet utstyr. På sett og vis ser jeg hensikten med det, da det tidligere har vært en del spells folk så og si aldri har brukt. Allikevel har noen klasser kommet bedre ut av det enn andre, men balansen mellom klassene er fremdeles nokså god og hvilken klasse man foretrekker å spille, ender jo til slutt opp hos hver enkelt spiller. For min egen del har jeg lagt fokuset mitt på Demon Hunter, Monk og Warrior.

Blizzard vet å legge arbeid i utvidelsene sine og derfor kan man stort sett regne med mye innhold også. Et annet godt tilskudd, som forsåvidt også ble lagt til litt i forkant av utvidelsen, er den nye "transmog-garderoben". Transmogrification er (i hvert fall hos undertegnede) en populær funksjon som lar deg ordne designet på karakteren din selv. Har du noe gammelt utstyr du gjerne vil gå kledd i, kan du "sette" det på et annet utstyr slik at man beholder statsene på utstyret man bruker, samtidig som man får utseendet til et annet. Tidligere har du måtte vært pent nødt til å samle på alt utstyret du vil bruke, som ofte kan ha krevd stor plass i både ryggsekk og bankbokser. Det nye systemet er derimot lagt opp til at det lagrer utseendet for deg, slik at du kan transmogrifie f.eks. et våpen, selv om du kvitter deg med det. I tillegg er alt nå også spredt over hele kontoen din, slik at du kan skape samme "look" på både Horde og Alliance, så fremt utstyret du skal bruke ikke er beregnet spesifikt for den enkelte fraksjonen. En enkel, men samtidig svært brukervennlig nyhet.

I tillegg får vi et gjensyn med noe som ligner på forrige utvidelses Garrison's. Siden Horde og Alliance fremdeles er i tottene på hverandre og lite i stand til å samarbeide om å stå imot invasjonen av the Burning Legion, har hver enkelt klasse nå samlet seg for å danne Class Order Halls. Lederen for disse fristedene er selvfølgelig din karakter. Herfra kan du rekruttere helter du sender ut i striden og ta imot nye klassespesifikke oppdrag. Disse oppdragene er ganske interessante og knytter klassen din til historiske begivelser og sentrale karakterer. Siden de også er så unike for hver enkelt klasse, gir det en ekstra god grunn til å spille flere klasser. 



Herfra styres de fleste operasjoner med jernhånd. Class Order Halls både er og føles mer meningsfulle enn en Garrison.

Sist, men ikke minst har vi en meget interessant nyhet i våpensystemet: artifacts. Artifacts lar de ulike klassene, ta i bruk mektige våpen som gjerne har hatt en større eller mindre rolle i historien tidligere. For den historiekjente kan man nevne f.eks. Ashbringer for paladin og Doomhammer for Shaman. Våpenet får du tidlig i utvidelsen og det kan oppgraderes til flere former og har sitt eget "talent-tre". Etterhvert som du stiger i gradene, opparbeider du deg artifact-poeng, som du kan bruke til å gjøre våpenet ditt kraftigere. Dette føles både meningsfylt og givende og da du også har en egen artifact til hver spesialisering, kan noen klasser ende opp med å måtte bygge opp hele 3 våpen. Det er definitivt ikke gjort over natten, men jeg kan se for meg at det også kan bli repeterende i lengden. Samtidig skal det bli spennende å se hva som vil skje med disse våpnene i neste utvidelse. Vil de da bli "ubrukelige"?


Mange har nok lengtet etter å bære dette ikoniske våpenet. Nå kan alle det.

Legion revolusjonerer nok ikke det aldrende MMO-rollespillet. Det er fremdeles World of Warcraft som vi kjenner fra før og noen vil nok atter en gang gå lei etter en periode. Dog kan det se ut som det vil ta lengre tid før det skjer denne gangen. Legion spiller nemlig på det vi alle elsker med dette spillet, i tillegg til å innføre mange spennende nyheter. Først og fremst bringer det tilbake en av de mest sentrale fiendene i Warcrafts historie og således en spennende lore. Demon Hunter klassen er et interessant tilskudd, de nye sonene er fantastiske og nye funksjoner som transmog-garderoben, Class Halls og artifact-våpen er også friske nyheter. Klarer Legion samtidig å innfri sitt enorme end game-potensial, ligger det an til å bli en av de aller beste utvidelsene til nå.

Dette gjør Wow, i mine øyne, til det fremdeles mest givende spillet i sin sjanger. Selv etter snart 12 år på markedet. Det er et spill som bringer frem ren spillglede og nostalgiske følelser. Og hver ny utvidelse sørger for å tenne ny glød i ilden. Det er ikke godt å vite hvor lenge Blizzard kommer til å holde liv i spillet, men enn hvor lenge jeg kan finne på å bli borte mellom hver gang det skjer, så vet jeg at jeg alltid vender tilbake. Og det håper jeg at jeg kan gjøre i mange år til.
 

 

   Foreløpig terningkast:



 



 

 

Spillåret 2016: Resterende utgivelser


Spillåret 2016, har ikke vært det helt store enn så lenge. Vanligvis pleier jeg å kjøpe nok spill i løpet av et år, til å kunne lage meg en topp 10-liste. I år er jeg neimen ikke sikker på om det blir tilfellet. Ser man bort fra nyversjoner av eksisterende spill, som Twilight Princess HD og Final Fanatsy IX på Steam, samt tilleggspakker som Blood and Wine til The Witcher 3, er det "kun" Uncharted 4, Overwatch, ABZÛ, Fire Emblem: Fates og Mario & Sonic at the Rio 2016 Olympic Games som har entret dørene hos meg enn så lenge. Men det er da enda noen måneder igjen før 2017 printes inn i kalenderen og (heldigvis?) dukker det opp noen interessante spillutgivelser i løpet av høsten og vinteren. Her er 3 av de jeg ser mest frem til:

Jeg har tidligere referert til Final Fantasy XV, som et av spillene jeg ser aller mest frem til dette året. Dette har på ingen måte endret seg, selv om spillet ble utsatt til november. Det ligger fremdeles an til å bli det største og mest omfattende Final Fantasy spillet til dags dato og på tross av at serien har hatt en noe dalende kurve etter min all-time favoritt IX, har jeg troen på at XV kan levere det vi alle håper og forventer av et rollespill av Final Fantasy sitt kaliber.


Vi venter i spenning på den nye sesongen av "Gutta på tur".

Gaming er en av mine aller største interesser, noe det har vært i snart 20 år. Dog skal det sies at det er en annen interesse som når opp på samme nivå og det er fotball. Helt siden jeg begynte som ung og lovende på guttelaget i 96 og ble Manchester United supporter i 97, har jeg vært en av "idiotene" som benker meg foran TV'en i helgene, krangler med rivalfans og fremdeles spiller aktivt selv. Derfor kommer det vel heller ikke som noe sjokk at Fifa har havnet i hus i nær sagt alle år. Man kan vel mene at det er rart, om ikke også smått patetisk, å se frem til et spill som endrer seg så lite for hvert år som går, men så er da også verden full av andre uløste mysterier. Med en splitter ny grafikkmotor, oppdaterte spillerstaller, kjepphøye kompiser og Ultimate Team igjen på plass til å tømme lommeboken, er jeg klar for nok en fotballfylt høst.


Igjen vi klare for å sende hatbrev til EA, ødelegge kontrollere, jekke ned overmodige venner og bruke en månedslønn på mikrotransaksjoner.

Når vi først er inne på seiglivede spillserier, er Pokémon en som for lengst har søkt medlemskap i klubben. Pokémon er en serie jeg har fulgt helt fra begynnelsen, men hvor iveren har falt gradvis for hvert spill som har kommet. Samlemanien fikk dog en aldri så liten boost med mobilspillet Pokémon GO, noe som åpnet litt opp for Pokémon Sun and Moon. Spill jeg forsåvidt ikke har vært så altfor interessert i frem til nå. Sun/Moon bringer mange nye og enkelte snåle pokémon, men også andre spennende nyheter. De gamle gode har blant annet fått egne "Alola-forms", det introduseres Z-moves, Battle Royal, Island challenge osv. Sist, men ikke minst, har grafikken fått en overhaling og spillet er nå i mer 3D enn det noen gang har vært på en håndholdt konsoll. Som en stor tilhenger av konsollspillene Pokémon Stadium, Colosseum og XD: Gale of Darkness, gir dette et ekstra pluss i margen.


De ser bare snålere og snålere ut, men Pokémon holder jaggu koken enda.

I tillegg:

World of Warcraft Legion: 

Utvidelsespakken til World of Warcraft kunne fint glidd inn i topp 3, men jeg valgte å utelate den av diverse grunner. Først og fremst fordi det ikke er et enkeltstående spill, det lanseres i morgen (og er derfor ikke like "kommende" som resten), i tilegg til at den vil få en saftig anmeldelse etterhvert som jeg får lagt ned noen timer i den. Stay tuned for that.


The Burning Legion ... has returned!

Andre spill jeg sannsynligvis kommer til å ta en titt på:

- Dragon Ball: Xenoverse 2
- The Last Guardian
- Football Manager 2017
- Rise of the Tomb Raider (PS4)
- South Park: The Fractured But Whole
- Dragon Quest VII (3DS)

Pokémon GO - En nostalgibombe uten like.

Med mindre du har bodd under en meget stor stein de siste ukene, bør du har fått med deg den enorme feberen som herjer etter lanseringen av Pokémon Go. Mest sannsynlig vil du fremdeles ha hørt om det, fordi noen sikkert har lett etter Pokémon under akkurat den steinen.

Pokémon franchisen trenger neppe en lang presentasjon, for den 20 år-gamle serien lever fremdeles i beste velgående. Det som kanskje er litt mindre kjent, er Nintendo's opptreden på det mobile spillmarkedet. I senere tid har de uttalt at de har lyst til å prøve seg i større grad på dette området og hva passer vel bedre med å bruke en av deres mest kjente og suksessfulle spillserier som forsøkskanin. Resultatet er Pokémon GO, som man vel trygt kan si har tatt hele verden med storm. Spillets "augmented reality"-teknologi, gjør at pokémon dukker opp på mobilskjermen din. Dette kan være i hagen din, langs veien eller i nærmeste by. I tradisjon tro handler det naturligvis om å fange flest mulig Pokémon. Jeg skal ikke gå så veldig mye mer inn på hvordan spillet i seg selv fungerer, men heller litt hva det har ført med seg.


Jeg vurderte å kalle karakteren min Ash, samt kjøpe denne capsen. Men det gjorde jeg ikke.

Pokémon GO er et konsept som føles friskt og nyskapende. Det er en mye mer interaktiv opplevelse enn tidligere spill i samme serie, det oppfordrer til bevegelse og aktivitet, samt at opplevelsen i seg selv er lagt opp til sosialisering med andre mennesker. Og det har virkelig tatt helt av. Folk løper land og strand for å lete etter nye pokémon, trenger seg inn på offentlige og noe private områder, flyr på lyktestolper, blir påkjørt av biler og faller til og med ned fra fjellskrenter. For ikke å snakke om alt materiale internett har fått å jobbe med. Det er temmelig sykt hvor fengende spillet har blitt på så kort tid. Dog gjenstår det å se hvor lenge det vil vare. Og når sant skal sies, så er spill i seg selv, rimelig semmert i forhold til hva du får servert på Nintendo's håndholdte konsoller. Allikevel, så gjør ikke det noe. For man blir hekta. Det spiller heller ingen stor rolle at spillet omfattende Pokémon-spill tidligere. For det aller, aller beste med Pokémon GO for min egen del, er nostalgien det bringer med seg.


Ah, Bulbasaur. Jeg husker det som om det var i går, da jeg valgte deg som
min første Pokémon i professor Oak's lab. Denne gangen ...ble det på en grusbane.

Jeg er en person som har drevet med spill lenge. Eksakt dato husker jeg ikke, men jeg innbiller meg at det ikke er mange årene unna tallet som identifiserer min egen alder. Og skjebnens ironi, gjør det kanskje ikke så vanskelig å gjette hva et av mine aller første spill var. Det var på en kiwigrønn liten maskin man puttet batteri i, for så å dra med seg over alle bauger og kanter. På denne maskinen fulgte det med en blå, litt stor kassett man dyttet inn. Hvis du enda ikke har knekt koden, så het spillet Pokémon Blue. For en gutt på 9-10 år, var dette selvfølgelig meget stas og hvem kan vel glemme den enorme, globale Pokémon-feberen som herjet ved rundt årtusenskiftet. Det var samlekort, figurer, spill og alle lørdagsmorgener man sto opp for å følge med på TV-serien. Det var ville tilstander og det ser ut å ha oppstått igjen i 2016. 


"90's kid starter pack". Hvem savner vel ikke det?
 

Som nevnt, har jeg fulgt Pokémon spillene siden starten og har lagt ned et solid antall timer i samtlige spill i hovedserien. Derfor har jeg begynt å føle meg noe mettet i de senere år. Det kan også virke som om Nintendo begynner å gå litt tom for idéer, da de designer Pokémon etter søppelbøtter og lysestaker. Jeg ser allikevel frem til Sun/Moon, men som den selvutnevnte nostalgikeren som jeg er, gjør det vanskelig å unngå å mimre tilbake til den tiden hvor det kun fantes 150(1) Pokémon. For det var da alt var nytt og spennende, at denne serien var på sitt aller beste. Selv om generasjon 2 og 3 også står med høye stjerner i min bok, klarer de jeg ikke å tenke tilbake på de, med liker store iver som jeg gjør med første generasjon. Starterne: Bulbasaur, Charmander, Squirtle. Selveste Pokémon-maskoten Pikachu. De legendariske fuglene Zapdos, Articuno og Moltres. Mystiske Mewtwo ...


Internett har fått mye å jobbe med etter lanseringen.
For noen vil vel ikke dette være et usannsynlig scenario heller...

Det er mye jeg forbinder med den første generasjonen, men først og fremst er det stikkordene: vanvittig gode minner. Og takket være Pokémon GO, er jeg bitt av basillen på nytt. Mange, mange år etter at jeg ble det for første gang. Denne appen gir meg muligheten til å møte og fange (nesten) alle de pokémonene jeg opprinnelig falt for. I tillegg har jeg lastet ned og startet en ny save på Pokémon Yellow på 3DS'en min, utforsker mulighetene for et gjensyn med sesong 1 av den animerte serien på norsk, samt at jeg er fristet til å dra fram alt jeg eier og har av kort og figurer, bare for å dyrke nostalgien for alt den er verdt. Sist, men ikke minst, så drar jeg frem Pokémon GO, nesten hver gang muligheten byr seg. 


Denne dukket opp på det lokale treningssenteret.
Pokémon GO blir nok neppe premiert for å være realistisk.

Kvaliteten til spillet i seg selv, kan helt klart diskuteres. Siden lansering har det slitt med serverproblemer og bugs, det er repeterende og begrenset med relativt lite innhold. Men gjør det noe? Nei, det gjør ikke det. Enn så lenge i hvert fall. Jeg kan se for meg at given vil dabbe av etterhvert og som nevnt, stiller jeg helt klart spørsmålstegn ved holdbarheten til spillet i fremtiden. Det vil nok komme muligheter for å bytte Pokémon med andre, kanskje også å utføre kamper med pokémon seg imellom. Utvikler Niantic har vel også vært åpne for at flere generasjoner av pokémon kan komme til å dukke opp, men det skal allikevel sies at jeg er ganske sikker på at selve grunnoppskriften fremdeles vil være den samme. Er det da nok med påfyll av nytt innhold nå og da? For noen er det nok ikke det og det skal bli spennende å se hvordan tallene på antall spillere, vil se ut om f.eks. et år eller to. 

Men, enn så lenge lever vi i nuet. For øyeblikket blåser jeg i om jeg møter de samme pokémonene, om og om igjen (kanskje med unntak av Weedle og Pidgey, dere kan slutte å fotfølge meg). Jeg bryr meg ikke om at kampene kun handler om å ha sterkest mulig pokémon og være svært dyktig til å spamtrykke. Jeg bryr meg ikke om at musikkutvalget er ytterst beskjedent, for både musikk og lydeffekter har definitivt hentet inspirasjon fra originalspillene på Game Boy. Jeg blåser i all kritikken spillet har fått og hylekoret som har bestemt seg for å hate spillet fordi de er uvitende og ignorante. Spillet er langt fra perfekt og har klare negative sider, men de positive veier virkelig opp for det. Det er sosialt, spennende, for ikke å snakke om at det faktisk er en glimrende treningsapp. Men først og fremst er Pokémon GO et enormt drivstoff til  "nostalgitoget" og en hyllest til franchisen en hel verden forelsket seg i på slutten av 90-tallet. Og det, er hovedgrunnen til at jeg spiller det. 


En siste beskjed til hylekoret.

Overwatch - 5 favoritthelter.

Sommer betyr ferie og ferie betyr tid. Tid kan være så mangt, men med et nokså solid overskudd på tid, hender det jo at fristelsen til å sette seg ned å spille, kan dukke opp med jevne mellomrom. Nå for tiden er det særlig ett spill det går mye i, og det er Blizzard's fremdeles relativt nye, lagbaserte skytespill: Overwatch. Hva passer vel derfor bedre enn å skrive en blogg om nettopp dette spillet.

Overwatch ble lansert for snart to måneder siden og som den scrubben av en Blizzard fanboy som jeg er, er det et spill jeg har sett frem til over lengre tid. Det interessante med Overwatch, er først og fremst at det er Blizzards inntog til en helt ny sjanger, samt et konsept som ikke er hentet fra deres 3 store: Warcraft, Starcraft og Diablo. Det er et forsøk jeg personlig synes de har klart med bravur.

Men nå skal ikke jeg bruke denne bloggen til å skryte hemningsløst av spillet, blotte det for all kritikk og la Blizzardbrillene gro inn i skallen på meg, men heller skrive litt om heltene i spillet, mest fordi det er de spillet i all hovedsak dreier seg om, men også fordi jeg synes det er ustyrtelig festlig å skrive slike listeblogger.

Det er verdt å nevne at Overwatch er et spill som i stor grad baserer seg på å veksle mellom helter, avhengig av strategi, kart, spillmodus, motstandere osv. Allikevel er det jo ikke til å unngå at man skaffer seg noen favoritter man gjerne spiller litt oftere enn andre. Her vil jeg presentere min 5 favoritthelter, både i den grad de er morsomst å spille, men også de jeg selv føler jeg mestrer best.

Genji

Helt fra de tidligste glimtene av spillet, visste jeg at Genji var en helt som kom til å falle godt i smak hos undertegnede. Hvorfor? Fordi han er en ninja. Jeg liker ninjaer. Attpåtil er han en cyborg ninja. Jeg liker cyborg ninjaer. Dog er det ikke bare designet til Genji som gjør han til en storfavoritt, han har også en spillestil jeg synes overgår de aller fleste helter på spillet. Han er uten tvil den mest mobile helten i spillet. Han kan dobbelthoppe og klatre oppover vegger. Med sitt "swift strike" kan han "dashe" et stykke bortover og dreper han fiender med det, nullstilles "cooldownen" med en gang. Genji's primærangrep er 3 shurikener som han enten kan kaste i strak linje rett frem, eller sidelengs. Så har du "reflect" evnen hans, som gjør han i stand til å skyte fiendtlige projektiler tilbake. Dette gjør han til et farlig våpen mot stasjonære "turret-helter", men den er også ganske kjekk til å uskadeliggjøre enkelte ultimates. Genji's egen ultimate er, hvor han drar frem sverdet sitt og hogger løs på det som er. Klarer du å overraske med denne evnen, kan du ta ned store deler av motstanderlaget.

Med 20 timer sammenlagt spilletid, er Genji helten jeg har spilt klart mest frem til nå. Og finnes det en ledig offensiv rolle i laget, kan du være rimelig sikker på at den går til cyborg ninjaen.



"Ryūjin no ken o kurae!"

Junkrat

I heltebaserte spill er det slik at de mest irriterende heltene å møte, ofte er de som også er mest artige å spille selv. Junkrat er en slik helt. Han er den rake motsetning til en skarpskytter og mange vil nok mene han ikke krever voldsomt med "skills" for å klare seg bra. Store deler av Junkrat's spillestil består nemlig av typisk "spamming". Granatkasteren hans sender ut bomber som spretter i både vegger og tak, før de eksploderer og gjør relativt solid med skade. Dette gjør han ganske uforutsigbar, selv om han allikevel er en stasjonær helt. I tillegg til sitt primære våpen, kan han også plassere ut feller. Den ene setter fienden fast i bakken, den andre kan han detonere selv ved hjelp av en utløser. Sistnevnte kan han også bruke til å sprenge seg selv vekk fra ugne situasjoner.

Sist, men ikke minst, har vi hans ultimate våpen: "RIP-tire". Her sender han av gårde et eksplosivt dekk du selv kan styre. Dekket kan delvis kjøre på vegger og hoppe, i tillegg til å styres manuelt i alle retninger. Trykker du den manuelle våpenknappen, sprenges dekket i fillebiter og skaper relativt stor skade over et visst område. Det samme skjer om tiden (10 sekunder) går ut, etter at du har aktivert det. RIP-tire er en nokså dødelig ultimate, både fordi den kan ta ut mange motstandere på en gang, men særlig også fordi du selv styrer den, noe som kan skape et overraskelsesmoment. Vær dog varsom med hvor du kjører, for dekket kan skytes i stykker av motstanderlaget og hele effekten vil da nøytraliseres.

Junkrat er først og fremst vanvittig festlig å spille og samtidig fungerer han godt til både angrep og forsvar. Som nevnt er han en temmelig stasjonær helt, med nokså få muligheter til å komme seg unna eller beskytte seg selv, men plasserer du deg strategisk og gjerne gjemmer deg litt bak lagkameratene dine, er Junkrat en helt som kan skape greit med "mayhem". For ikke å snakke om hvor hysteriske hans små, psykotiske latterkuler er. 



"Fire in the hole!"

Mercy

I lagbaserte spill som League of Legends, finnes det alltid personer som aldri spiller rollene som tank eller support. Uten å være flue på veggen hos gud og hverman, så tar jeg meg friheten til å påstå at det gjelder i i dette spillet også. Men da er det jo kjekt at Overwatch har supporthelter som faktisk er ganske morsomme å spille. Den mest givende og kanskje også beste av dem er Mercy. Denne sveitsiske blondinen er i all hovedsak en helbreder, selv om hun til nøds kan dra frem en laserpistol om hun vil gå på offensiven. Mercy har generelt sett en ganske enkel spillestil. Du peker deg inn på lagkamerater og enten helbreder dem eller gir dem økt skade. Begge evnene er "channel-evner", slik at du må fokusere på målet ditt hele tiden. Så lenge Mercy får være i fred, kan hun nesten holde lagkamerater i live så lenge hun vil. Derfor hender det jo titt og ofte at du møter motstandere som vet å fotfølge deg når striden bryter løs. I slike situasjoner passer det bra at Mercy er utstyrt med vinger, som gjør at hun kan fly bort til en valgt lagkamerat. Og det er selvfølgelig å fly mellom helt til helt, for så å holde dem i live, som gjør Mercy så utrolig givende, for ikke å snakke om viktig å spille. Hennes ultimate evne kan gjenopplive falne lagkamerater og har du den tilgjengelig når hele laget står i ferd med å bli utryddet, kan det være vippepunktet mellom tap og seier.



"Helden sterben nicht!"

Torbjörn.

Et annet yndig hatobjekt i Overwatch er somtattutifraWarcraft-dvergen Torbjörn. Ikke bare er han svensk, han er også en av verdens best ingeniører. Dette gjør han i stand til å sette ut kraftige "turrets", som kan oppgrades til 3 nivåer. Torbjörn sin spillestil er blant den enkleste på hele spillet, da en solid prosentandel av all skaden han påfører, kommer fra "turretene" hans. De båder skader mye og skyter langt, i tillegg til å sikte seg inn på fiender automatisk. Dog er de ikke umulige å ødelegge og helter som Genji, Widowmaker og Pharah, kan enkelt gjøre kort prosess på dem. Derfor fungerer det svært dårlig å plassere ut turretene hvor som helst, i tillegg til å gå "afk" etter at du har satt dem ut. For Torbjörn har flere ess i ermet. Han kan samle skraprester fra fiender han dreper, for så å lage rustninger han kan dele ut til laget. I tillegg har han en naglepistol som automatvåpen. Den skyter brennende nagler som også kan påføre betydelig med skade. I tillegg kan han bytte fra naglepistol til hammeren sin, som enten kan brukes for nærkampsskade eller for å reparere skadde turrets. Torbjörns ultimate: Molten Core ("pussig nok" minner den mye om en ordinær Wow-evne), gir han økt helse, rustning, angrepshastighet og oppgraderer turrets fra level 2, til level 3. På dette stadiet gjør både Torbjörn og turretene vilt med skade og det er ikke svært sjeldent at det fører til en massakre uten like.

Torbjörn er enkel i teorien og har i all hovedsak en ganske fremoverrettet og immobil spillestil. Men det krever allikevel at du plasserer turretene dine smart og bidrar litt ved å fylle på med rustninger til laget. Når det er sagt, er det fremdeles nokså mange motstandere som utrolig nok lar deg være, samt at et par av kartene på spillet nærmest er skreddersydd for turret-herjing og det er nettopp å sitte "lent tilbake" og se turretene sope opp kills, som gjør Torbjörn så givende å spille.



"Let's move this hunk of junk."

D.Va

Tanks har viktige roller, også i Overwatch. Dog er dette klassen jeg har klart å oppnå minst tilknytning til så langt. Men noen ganger er det, i likhet med support, en klasse man bare ser seg nødt til å måtte fylle. Da er D.Va helten jeg foretrekker mest. D.Va er en profesjonell Starcraftspiller, som tydeligvis har dratt med seg en av mechaene ut i den "virkelige verden". Den gjør at hun har en nokså stor "health-pool" og tåler relativt greit med skade. Hun kan også sette opp en barriere som blokkerer alle projektiler. D.Va's basisvåpen er kanonene til mechaen, som skyter konstant innenfor en kort rekkevidde. De gjør relativt godt med skade, men har som nevnt, liten rekkevidde og være vriene å treffe med på litt mer mobile helter. D.va kan også ?booste? mechaen sin til å fly fremover over en kortere distanse. Det kan både dytte fiender unna og gjøre en liten mengde skade. Det den derimot har mest nytteverdig med, er ultien. Her hopper hun ut og gjør mechaen om til en selvdestruerende bombe. Etter noen sekunder går den i lufta og forårsaker en eksplosjon som gjør ganske betydelig skade innenfor et nokså stort område. Bruker du "boosteren" samtidig, kan du sende av gårde en flyvende torpedo som passer ekstra godt på kart der målet er å erobre punkter. Etter å ha hoppet ut av mechaen, tåler hun fint lite, men kan fremdeles gjøre grei skade med laserpistolen sin. Når ultimåleren har nådd maks, kan hun hive seg inn i en ny mecha. Ultimåleren lades også opp betydelig raskere når hun er ute av mechaen enn inni.

Denne kamikazeaktige spillestilen, er det som gjør D.Va artig å spille. Men hun har noen ankepunkter. Først og fremst faller hun litt ifra andre helter i samme klasse, kanskje spesielt Reinhardt, sjefstanken sjøl. Barrieren hennes har kort levetid og lang "cooldown", hun er avhengig av "serieskudd" for å gjøre noe særlig med skade og ultien bruker, etter min mening, altfor lang tid på å detonere. Heldigvis har Blizzard lagt merke til det samme og vil gi henne et realt løft i neste patch. 

"Nerf this!"

Kom gjerne med innspill om du spiller Overwatch selv. 

The Witcher 3: Blood and Wine



I fjor fikk vi servert et svært etterlengtet spill. Et spill som ble hypet opp i lang, lang tid og i tillegg fikk et par utsettelser. Men The Witcher 3 leverte også varer fra øverste hylle. En visuell perle, med en god omfattende historie, solid gameplay, utsøkt lydspor og utallige mengder sidestoff, gjorde Witcher 3 til et av de beste vestlige rollespillene noensinne. Den polske utvikleren CD Projekt høstet naturligvis mye skryt, men slo seg ikke til ro av den grunn. Sent på høsten dukket nemlig den første utvidelsespakken til spillet: Hearts of Stone, opp. Hearts of Stone bød på en litt dypere tematikk, nye interessante hovedkarakterer og oppdrag. Et halvt år senere og godt over et år siden originalspillet først ble lansert, står den andre utvidelsen: Blood and Wine for dørene. Og den avslutter Witcher trilogien på mesterlig vis.

Blood and Wine finner sted ca. 3 år etter hendelsene i originalspillet og vår kjære witcher: Geralt of Rivia, blir tilbudt en kontrakt av hertuginne Anna Henrietta av Toussaint, et land kjent for sine vingårder og vineksport. Toussaint er et land skjermet for krig og elendighet og fremstår derfor som et fredelig og harmonisk sted, der de kongelige ridderne ikke gjør stort annet enn å jage en og annen tyv i ny og ne. Men når et mystisk monster dukker opp og begynner å ta livet av ridderne, settes Geralt på saken. Dog har vel aldri ting vært så enkelt som det ser ut til for Geralt, noe han nok engang er i ferd med å erfare. 


Nei den som visste det...

Blood and Wine tar deg med på nok en omfattende reise i The Witcher-universet, med nye oppdrag, nye karakterer og et helt nytt landområde. Originalspillet høstet mange lovord om sin vakre grafikk, med en fantastisk visuell stil og realistisk karakterdesign. Det er trygt å si at dette også er gjeldende i aller høyeste grad i denne utvidelsen. Toussaint er slående vakkert, med sitt frodige landskap, idylliske vingårder, krystallklare elver og snøkledde fjell i bakgrunnen. Innimellom skulle man tro man hadde blitt sugd rett inn i en eventyrbok og er du av dem som gjerne stoppet opp for å nyte synet i originalspillet, så vil du med stor sannsynlighet fortsette med det i Blood and Wine. Til en utvidelse å være, er også Toussaint relativt stort, så føler du trangen til å utforske, vil det by på et omfattende stykke arbeid.


Man skulle nesten tro Blood and Wine var offisiell sponsor for reiser til Frankrike.

Blant nye karakterer, møter vi blant annet nevnte hertuginne Anna Henrietta. Ved første øyekast en kvinne som faller inn i den typiske: "jomfru i nød"-kategorien. Det flotte med The Witcher 3, er jo derimot at det er svært få av de kvinnelige karakterene som faktisk fyller denne rollen. De er sterke, selvstendige og har bein i nesa. Dette gjelder også hertuginnen, som gjør henne til nok en interessant makker til Geralt. Av andre karakterer, får vi også et gjensyn med en person, særlig kjent fra bøkene, men også tidligere spill. I likhet med forgjerne, baserer også Blood and Wine seg mye på dialoger og mellomsekvenser. I noen spill kan dette bli i overkant langtekkelig, men dialogene i The Witcher 3 er så gode at du stort sett har lyst til å høre på det meste som blir sagt. Dette mye takket være et glimrende stemmeskuespill, som heller ikke skuffer i denne utvidelsen.


Det er nærmest blitt et varemerke at man ikke bør undervurdere kvinnene i The Witcher 3. Anna Henrietta er intet unntak.

Blood and Wine bringer ikke altfor store forandringer i gameplay, men brukergrensesnittet har fått en aldri så liten overhaling. Dette gjør det nå mye mer oversiktlig å gå gjennom utstyr, evner og ryggsekken. I tillegg kan du låse opp et nytt ferdighetssystem,som øker potensialet til Geralt sine evner. Etterhvert kan det lønne seg å kikke litt nøyere på dette, da det kan være til stor hjelp utover i spillet. Blood and Wine kan tidvis være ganske utfordrende, særlig på de høyere vanskelighetsgradene. Bossfightene bidrar sterkt til dette, men samtidig er de også meget godt utført. Videre er det naturlig nok et hav av sideoppdrag du kan gjøre utenom hovedhistorien, med en variasjon som er minst like stor og sær som i originalspillet og Hearts of Stone. Du kan til og med dra "en fransk en" og få deg en helt egen vingård. Mulighetene er mange i Blood and Wine og jeg er vanvittig imponert over jobben CD Projekt Red har lagt ned i denne utvidelsen.


Litt bedre oversikt skader vel ikke.


Her skulle man for et øyeblikk tro man hadde forvillet seg til Gråhavnene i Ringenes Herre. #vakkert.

Blood and Wine er en utvidelse som først og fremst er svært gjennomført, men også blant de mest omfattende jeg har vært borti. Historien er velskrevet og spennende, med nye, interessante karakter. Det nye området er en fryd for øyet, justeringene på gameplayet er hjertelig velkomne g sideaktivitetene står i kø for å holde deg underholdt over lengre tid. Originalspillet i seg selv bød timesvis med spilletid, og inkluderer du både Hearts of Stone og Blood and Wine i regnestykket, sitter du igjen med en spillopplevelse som strekker seg godt over et tresiftet antall timer. Totalt sett er The Witcher 3 et av de mest solide rollespillene, ikke bare i nyere tid, men i spillhistorien generelt. Det er med blandede følelser jeg tar farvel med Geralt. Spillet vil nok bli husket bedre ved at det avsluttes her, men samtidig hadde jeg heller ikke hatt noe imot flere eventyr med sølvreven. Karakteren gjelder derfor ikke bare denne utvidelsen alene, men hele The Witcher 3 samlet under ett. Nå ser jeg frem til hva CD Projekt Red disker opp med neste gang.




 

Fire Emblem Fates


Spillet er sponset av Bergsala AS.

I enhver situasjon navnet til spillselskapet Nintendo skulle finne på å dukke opp, vil kanskje ikke Fire Emblem være det de fleste assosierer med vedkommende. Noen har nok stiftet bekjentskap med navnet gjennom karakterene Marth og Roy, som først dukket opp i det populære Super Smash Bros. Melee. Men Fire Emblem er en egen, unik serie som har eksistert helt siden 1990. Den taktiske rollespillserien har derimot ikke vært særlig under lupen før i senere år og nådde et definitivt høydepunkt med Awakening i 2013. Nå er Nintendo og Intelligent Systems tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt på lenge. Og det er en opplevelse verdt å få med seg. 

Fire Emblem: Fates er ett spill som er delt opp i tre: Birthright, Conquest og Revelations.I all hovedsak handler det om karakteren Corrin (eller hva du nå velger å kalle han, eller henne). Corrin er en prins/prinsesse av kongedømmet Nohr, som styres av den følelsesløse kongen Garon. Corrin blir stadig testet av sin far, en dag til det punktet hvor h*n tvinges til å ta livet av et par uvæpnede fanger fra erkenfiendene i Hoshido. Corrin nekter å utføre den nådeløse oppgaven og sendes derfor ut på et oppdrag som "straff". Med seg får han en av Garons krigere, en hensynsløs mann som skaper et opprør ved en av Hoshido's festninger. Corrin faller ned i en kløft og blir funnet av en bande fra Hoshido. Etter å ha blitt tatt med til hovedstaden, finner h*n ut at han selv opprinnelig er en del av Hoshido-slekten. Corrin ble kidnappet av Nohr som liten og har siden levd hos dem i uvitenhet om sitt opphav. Her møter h*n også den mystiske kvinnen Azura, en sentral karakter i striden som venter. For ridderne i Nohr sendes ut i søken etter Corrin og de to kongedømmene møtes på slagmarken. Her må Corrin ta det skjebnesvangre valget: skal h*n stå med sin blodslekt i Hoshido, eller sin adoptivfamilie i Nohr, som h*n har levd sammen med hele livet?


Hvis blikk kunne drepe.

Valget til Corrin er ikke bare utslagsgivende for personen selv, men også deg som spiller. Opp til dette punktet, er nemlig historien den samme i Birthright og Conquest. Stien videre legges ut ifra hvilken side du velger å stå med. Å velge å stå med Hoshido, er det tryggeste valget du kan ta. Først og fremst vil du få XP og gull som vanlig og du får også tilgang til flere sideoppdrag om du skulle henge litt etter i nivå utover i spillet. Oppdragene er også stort sett de samme. Velger du å alliere deg med Nohr, får du det litt verre. Her begrenses tilgangen på XP og gull og fiendene vil også skade mer. Til gjengjeld får du litt mer varierte oppdrag, som å ta over ulike punkter på kart, drepe et visst antall fiender osv. Hver side har også sin egen unike historie, så om du vil oppleve synspunktene fra begge kongedømmene, må du enkelt og greit spille gjennom spillet to ganger. Begge spillene legger til rette for at du skal velge siden de er basert på: Hoshido i Birthright og Nohr i Conquest, men i stedet for å kjøpe begge spillene, kan du laste ned en DLC til redusert pris, som vil gi deg tilgang til å kunne velge begge sider. Det kommende Revelations vil på sin side knytte historiene fra Birthright og Conquest sammen og danne den endelige konklusjonen.


En sidelengs-360-bakoverskru, gjør som regel angrepet mye kulere.

Vanskelighetsgraden er generelt hakket høyere i Conquest, men den kan samtidig skreddersys vesentlig i begge spill. Først velger du mellom Easy, Medium Hard og Lunatic. Vanskelighetsgradene er nokså selvforklarende, med Lunatic beregnet på erfarne spillere som har lyst på en utfordring. Når dette er gjort, har du 3 ulike spillmoduser. To av de er kjente fra Awakening: Casual mode hvor falne enheter kommer tilbake i neste kapittel og Classic mode der enheter blir borte for godt. Fates introduserer også Phoenix mode, der enheter som blir drept, gjenoppstår etter én runde. Det er fristende å prøve seg på det vanskeligste, men om man merker at man har tatt seg vann over hodet, gir spillene deg mulighet til å senke vanskelighetsgraden underveis. Det går derimot ikke an å endre den tilbake senere, ei heller å øke vanskelighetsgraden. Velg derfor med omhu.


Tjenestepiken Felicia. Eller Number One Waifu, som noen sikkert vil kalle henne.

Hvilket kongerike du velger å stå med, vil også ha betydning for hvilke karakterer du vil få tilgang til å rekruttere. Noen er også nøytrale og vil dukke opp i begge spillene. Karakterene er delt inn i ulike klasser, med egne unike evner og våpen. Corrin har f.eks. en mystisk evne som gir h*n kreftene til en drage. Med seg har han nærkampskrigere, riddere, magikere, helbredere, bueskyttere osv. Etterhvert kan du sette sammen hæren din selv og også oppgradere enheter til nye klasser, gi de nytt og bedre utstyr osv. I likhet med Awakening, kan du også føre valgfrie dialoger mellom karakterene, for å forbedre forholdet mellom dem. Etterhvert vil noen forelske seg, inngå ekteskap og få avkom som blir basert på en av foreldrene. Du skaper ditt eget hierarki i Fire Emblem: Fates og det er gjennomført og givende.


Et og annet kjent fjes kan også dukke opp.

Når du tar steget ut på slagmarken, viser Fire Emblem: Fates sitt strålende gameplay. Karakterene står som brikker på et brett i fugleperspektiv og beveger seg etter tur. Hvor langt du kan flytte på deg, avhenger blant annet av klasse og eventuelle hindringer i veien. En ridder kan f.eks. bevege seg lenger enn en nærkampssoldat. Når du har forflyttet deg bort til fienden, skifter spillet over i 3D og viser en kampanimasjon. Hvor mye du vil skade fienden avhenger av flere faktorer. Ofte er det våpenet og utstyret det står på. Enkelte våpen er sterkere enn andre og angriper du en fiende med et våpen som er svakere enn motstanderen, kan du selv risikere at enheten din dør i duellen. I tillegg har banen en viss påvirkning. F.eks. kan du plassere en enhet i et forlatt tårn, som kan øke skaden h*n påfører betraktelig. Sist men ikke minst, har den generelle plasseringen til enhetene dine stor betydning. Ofte kan det være lurt å plassere enheter ved siden hverandre, da en enhet kan få hjelp av naboen i en duell, ved f.eks. økt helse, skade, treffsikkerhet osv. I tillegg kan du få enheter til å "stå sammen". Karakteren som får hjelp av en alliert, vil da få økt evnepoeng i perioden enhetene er sammenslått. Her kommer den strategiske tilnærmingen til Fire Emblems-serien inn for fullt og det er smått utrolig hvor dypt det kan bli etterhvert.


Konge til F6... Sort of.

Fire Emblem Fates: viderefører i all hovedsak ganske mye fra Awakening. Også å designe din egen avatar etter valgfritt kjønn. Det er dog videreutviklet litt i Fates, ved flere tilpasninger til høyde, alder, hårssveiser osv. Samtidig innfører Fates også en del nytt. Basebyggingen er et eksempel på dette og lar deg designe din egen borggård. Her plasserer du bygninger hvor du kan kjøpe nytt utstyr, statuer som øker ulike egenskaper, arena hvor du kan tippe på kamper osv. Innimellom må du også beskytte borgen din mot inntrengere. Basebyggingen har dog lite å si på verken historie eller spillet som helhet, men det er allikevel et artig tillegg. Når det er snakk om valgfritt tillegg, finnes det også ulike DLC'er du kan kjøpe. Noen låser f.eks. opp nye oppdrag. Amiibo-funksjonen er også tilstede i Fire Emblem: Fates og bringer de velkjente karakterene: Marth, Lucina, Ike og Robin inn i spillet. De dukker opp i borgen din og forteller historier om slagene de har deltatt i. Inkludert Super Smash Bros. Nintendo har også bekreftet at det skal lages en amiibofigur av Corrin og det er naturlig å tenke seg at den også vil bidra til sitt i Fates.


Herfra styres alt med jernhånd.

Rent visuelt ligner er også Fates nærmest identisk Awakening. Dialogene og de filmatiserte mellomsekvensene, bærer det velkjente animepreget og når spillet skifter over i full 3D-modus, får vi servert heftige kampanimasjoner på rad og rekke. Musikken er storslagen og særlig det at samme spor skifter mellom å være intenst i kamp og rolig utenfor, setter litt ekstra smak på spillet. Når det gjelder stemmeskuespillet, vil kanskje noen bli litt mugne over at de europeiske versjonene ikke har tilgang til japanske stemmer. De engelske versjonene er, som i Awakening, delvis stemmebelagt. I all hovedsak er det snakk om starten av setninger, et stønn i ny og ne og i utvidede dialoger. For min del er ikke komplett stemmeskuespill noe stort savn, for noen av stemmene er ganske cheesy, men det er vel også å forvente om man er vant til engelsk dubbing.


Romansescenene er fullstappet av forførende blikk og småkleine sjekkereplikker.

Alt i alt er Fire Emblem: Fates en omfattende spillopplevelse, delt opp i 3 versjoner med nok innhold til å strekke ut et solid antall timer. Historien i hvert spill står ikke voldsomt stødig på egne bein og mange vil nok være avhengig av å spille gjennom alle 3. Men hovedhistorien er nokså spennende og å følge den fra to ståsteder, med egne unike karakterer og oppdrag, er vel verdt det. Gameplayet er dypt og vanedannende og særlig Conquest legger veldig godt til rette for strategisk tenking under slagene. Spillene har også interessante karakterer, et solid lydspor og anstendig grafikk. Basebygging, ekstraoppdrag og valgfrie DLC'er, gir også hvert spill svært god holdbarhet. Fire Emblem: Fates låner det aller meste fra Awakening og forbedrer en del. Samtidig er det derfor umulig å komme unna den snikende følelsen om at du har spilt dette før. I neste spill tror jeg Nintendo nok en gang må tenke litt nytt. Et spill på NX kunne f.eks. vært meget interessant. 

Samlet sett ender Fates opp med et sterkt terningkast fem, med Conquest som hakket vassere enn Birthright. Revelations dukker opp om et par dager og er derfor fremdeles til gode.



#spillmagasinetreview.
 

 

Mario & Sonic at the Rio 2016 Olympic Games (3DS)


Spillet er sponset av Bergsala AS.

Er det noe Nintendo bestandig har vært flinke til, er det å få karakterene sine til å dukke opp omtrent overalt. Nesten mer inn i hovedspillene de egentlig tilhører. Spesielt Mario er en slik karakter og er å finne i spill som Mario Kart, Mario Party, Mario Golf, Mario Tennis osv. Sonic på sin side, er en figur som opprinnelig tilhører Sega, men som allikevel dukker opp i ulike Nintendo spill fra tid til annen. Nå er det riktignok også Sega som står bak det nyeste spillet, hvor Mario og Sonic slått seg sammen for å konkurrere i de olympiske sommerleker som finner sted i Rio i år. Hvordan den konkurransen har gått, finner du ut her:

Mario & Sonic at the Rio 2016 Olympic Games er et sports/party-spill med ulike moduser tilgjengelig fra start. Du har en "Quick Play"-modus som lar deg hoppe ut i OL-grenene med en gang, en "versus"-modus hvor du kan konkurrere mot opptil 4 spillere, et sted du kan sjekke rekorder og "bytterommet" hvor du kan skifte mellom ulike kostymer. Sist, men ikke minst, har du "Pocket Marathon". Som ordet beskriver går dette ut på å gjennomføre et maraton. Med 3DS'en på slepet. Dette vil låse opp ulike bonuser i spillet, men jeg har allikevel litt vanskelig å se for meg at noen skulle dra med seg 3DS'en ut på et maraton? Men for all del, har du lyst har du lov...


Dette spreke kostymet gjør deg altså raskere, sterkere samt ekstremt god til å danse Samba.

I tillegg til alle disse modusene, har du "Road to Rio", som er selve eventyrmodusen i spillet. Den kommer nok aldri til å bli premiert for dyphet, åpenhet og minneverdighet, men fører deg gjennom spillet på en nokså artig måte. Du velger deg ut en Mii og hvilket land du tilhører, før du blir kastet ut i selveste Rio de Janeiro (en relativt simplifisert utgave, vel og merke). Her blir du møtt av to representanter fra lagene til Mario og Sonic. Herfra skal du velge ut hvilket lag du vil kjempe for. Jeg valgte Mario's lag og fikk dermed hele banden til Sonic, inkludert Dr. Eggman, etter meg. Som konkurrenter selvfølgelig. I Rio finner du treningssentre, turneringer, konkurranser osv. Etterhvert du som du trener deg opp, får du tilgang til erfaringspoeng og kostymer. Disse kostymene øker egenskapene dine og gjør Mii'en din bedre rustet til å vinne konkurranser.


Ah, den bitre rivalen som alltid lover hengjeldelse, men som feiler gang på gang. Klassiker.

Gjennom Road to Rio, blir du kjent med alle de 14 grenene spillet har å tilby. Og her oppdager man fort at rent teknisk, er ikke Mario og Sonic noe vidunder og et stort flertall av øvelsene gjennomfører du ved å spamtrykke en til to knapper og gjerne bare når spillet selv sier ifra. Det finnes øvelser som er litt mer kompliserte, som f.eks. langdistanseløp og ballspillene, men stort sett er mange av øvelsene bygget opp temmelig likt og spillet blir derfor ensformig etter en nokså kort tid. Det er mange av øvelsene som har potensiale, men som rett og slett er for dårlig designet. Dette gjelder til dels også vanskelighetsgraden. Den kunstige intelligensen er nokså variabel, hvor maskinen har et ganske ustabilt prestasjonsnivå. I noen øvelser står den nærmest og ser på, mens den i en annen opptrer litt mer stabilt. At du ikke kan stille inn vanskelighetsgraden selv, bidrar jo ikke akkurat til å gjøre dette noe bedre.


Det er langt ifra noe Fifa, men fotball er fremdeles en av de bedre grenene i spillet.

Visuelt er spillet ganske pent. Grafikken er god, selv til 3DS å være og spillet har også et ganske energisk lydspor, som ihvertfall hjelper til å fyre opp stemningen i konkurransene. 3D effekten er derimot mer forstyrrende enn den er interessant og vil nok mest sannsynlig være slått av mesteparten av tiden. Spillet har ellers et relativt solid karakterutvalg, men det er allikevel forhåndsbestemt hvilke karakterer som får delta i hvilke grener. Dette betyr at av de rundt 40 (!) spillbare karakterene spillet har å tilby, står du igjen med å kunne velge mellom 5-6 i hver gren. Et ytterst merkelig valg av utvikleren...


Eggman på 110 meter hekk, er litt av et syn.

Når det gjelder spillets muligheter for flerspill, er også dette lagt opp med begrensninger. Som nevnt tidligere, gir spillet deg mulighet til å spille mot opptil 4 spillere. Dette er dog satt opp på en merkelig måte. Spillet har ingen onlinemodus, så skal du spille med andre personer, må de først og fremst ha sin egen 3DS konsoll, sitt eget spill og være stasjonært i samme rom som deg selv. Dette er tungvinte greier og nærmest hva jeg velger å kalle "kos med misnøye". 
Etter å ha fullført historiemodusen og låst opp det du kan, sitter du i all hovedsak igjen med alternativet om å spille øvelsene på nytt for å slå dine egne rekorder. Spillets holdbarhet anser jeg derfor som relativt lav.


Badmintonøvelsen går ut på å stå plantet på et sted, for enten å slå fjærballen eller unngå den om du tror den vil havne utenfor streken bak deg. Litt for simpelt etter min smak.

Mario & Sonic at the Rio 2016 Olympic Games er et spill med mye potensiale, men også alt for mange begrensninger. Mange av øvelsene er artige til å begynne med, men ytterst få er det over lengre tid. Det er teknisk sett et ganske ensformig spill, hvor du i all hovedsak gjør mye av det samme hele tiden. Fin grafikk og fengende musikk gjør sitt og spillet er forsåvidt godt representert av karakterer fra begge serier. Samtidig er det alltid morsommere å spille mot andre mennesker, men dette er samtidig dårlig løst med mangel på onlinemodus, krav om å måtte eie en egen 3DS og å besøke vedkommende du vil spille med. Sluttpakken er et spill som er morsomt når det er morsomt, men gleden er derimot noe kortvarig. 

 




#‎spillmagasinetreview
 

For 10 år siden...

For noen dager siden fikk jeg en invitasjon til "Ungdomsskolereunion". "Det er 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen og da er det på plass med en skikkelig reunionsfest", sto det. For en person som er nostalgisk av natur og liker å mimre tilbake til gamle tider, satte dette naturligvis maskineriet i gang. Først og fremst fikk det meg til å tenke over at jeg faktisk begynner å dra litt på årene. Det fikk meg også til å gruble over hva jeg gjorde for 10 år siden. Etter å ha gravd litt i nostalgiesken, så kom jeg frem til litt av hvert. Her er noe av det som dukket opp:

En helt ny verden

I år er det 10 år siden jeg tok mine første steg inn i Azeroth, verdenen der det massive online-rollespillet World of Warcraft finner sted.  På den tiden var min viten rundt spill, langt ifra like bred som den er i dag, så spillet hadde jeg knapt hørt om på forhånd. Men det hendte seg nå slik at jeg og mine venner en dag gikk innom den lokale spillbutikken. Som vi egentlig pleide å gjøre hver eneste dag uansett. Men denne gangen sto spillet i hyllen og nærmest kalte oss til seg. Siden det var et spill man kunne spille sammen, så endte vi naturlig nok med å kjøpe det alle sammen. Dette var starten på noe virkelig spesielt. For meg er World of Warcraft en eneste stor minnebok. Selv om det i dag kan gå månedvis mellom hver gang jeg i det hele tatt logger på, så dukker jeg ivrig opp igjen ved hver utvidelsespakke. Således tror heller jeg aldri jeg kommer til å slutte helt med å besøke en verden jeg har tilbrakt tusenvis av timer i.

 
Slik så det ut for 10 år siden. Nostalgien er til å ta og føle på...

Final Fantasy fortsetter

Den aldrende serien sa farvel til PlayStation 2, med det tolvte spillet i hovedserien. FFXII er et av spillene i serien en del har blandede følelser for. En nokså døll hovedperson og litt mindre ?magi? enn sine forgjengere, gjorde at enkelte ristet litt på hodet. Noen interessant karakterer, omgivelser, musikk og et nytt og solid kampsystem, trakk derimot opp og gjorde spillet til en nokså minneverdig opplevelse for undertegnede. Så mye at jeg faktisk rangerer det relativt høyt blant spillene i denne serien. Og jeg synes ihvertfall det fortjener samme behandling som FFX og X-2 fikk.


Tross alt ikke den verste gjengen å dra på tur med. Selv om du foran kunne lært et og annet av visse andre hovedpersoner i serien. (*Peker på Zidane og Cloud).

Og ... Final Fantasy Versus XIII???

Samme år som FFXII ble gitt ut, dukket det også opp en trailer av enda et nytt spill i serien, nemlig Final Fantasy Versus XIII. Spillet var ment som et tilskudd til Fabula Nova Crystallis spillene, senere kjent som FFXIII, FFXIII-2, FF Type 0 og FF Agito. Hva Square Enix har drevet med her, kan man jo lure på. For FF Versus XIII dukket aldri opp på PS3, men har nå en planlagt lansering til PS4 dette året. Under navnet Final Fantasy XV. Spillet som Square Enix tydeligvis har lagt ned nokså mye innsats i, er et av de mest etterlengtede spillet i år. Definitivt også for undertegnede.


Kanskje ikke helt legit lenger, meneh .... close enough.

Innovative Nintendo

I 2006 sendte det japanske spillselskapet Nintendo ut en liten sak, i et forsøk på å revolusjonere spillverdenen. Om de klarte de, får være opp til hver enkelt å avgjøre, men Wii nådde ihvertfall opp på et nokså solid salgstall. Oppfølgeren Wii U, kan vel ikke sies å ha fulgt i helt samme fotspor. Wii endte derimot opp som en konsoll jeg la ned en del timer i og som jeg har flere av mine absolutt beste spillopplevelser fra. Blant annet The Legend of Zelda: Twilight Princess, som jeg nylig også hadde et aldri så lite gjensyn med.


Den lille krabaten endte opp med å levere flere gode spillopplevelser.

Tilbake til Midgard

Når det gjelder lisensen på Ringenes Herre og andre av Tolkiens verk, er det laget mye rart når det kommer til videospill. Men et av de som virkelig falt i smak hos meg, er Kampen om Midgard. Strategispillet med en smule inspirasjon fra Age of Empires og Starcraft, var et spill jeg ofte gikk tilbake til gang på gang. I 2006 kom oppfølgeren, Kampen om Midgard II. Der originalen fulgte historien til punkt og prikke, rev oppfølgeren seg litt løs og la vekt på det som visstnok foregikk samtidig som brorskapet kjempet for å ødelegge ringen. Her var det rasene i nord som sto i fokus: alver, dverger, fjellfolk, tusser, troll og drager. Kampen om Midgard II videreførte mye fra originalen og dro naturlig nok gameplayet et hakk videre. For å være ærlig, så klarte det allikevel ikke å nå helt opp til det "avhengighetsskapende" og minneverdige nivået jeg oppnådde med originalen. Men det var fremdeles et veldig underholdende spill jeg tilbrakte en del tid med over en lengre periode. Og særlig morsomt var det å kunne spille som en av favorittkarakterene mine fra bøkene: Glorfindel.


Det skal ikke mye til for å starte et slagsmål uten like i Kampen om Midgard.

A walk into Oblivion

The Elders Scrolls IV: Oblivion, er av mange regnet som et mesterverk uten like. Jeg kan huske å ha spilt spillet på PlayStation 3 hos en kompis, men dette var et spill jeg aldri klarte å komme helt inn i. Hva dette kan skyldes er vanskelig å vite, men jeg kan tenke meg at dette var en tid jeg enda ikke hadde falt skikkelig for open-world spill enda. Den pipen skulle derimot få en helt annen tone, når etterfølgeren Skyrim dukket opp i 2011...


Beklager Oblivion, men du klarte (av en eller annen grunn) aldri helt å fange min interesse. Det gjorde derimot oppfølgeren din.

Hva gjorde/spilte du for 10 år siden?

The Legend of Zelda: Twilight Princess HD



En gang i herrens år 2006, var en yngre utgave av meg selv på vei til spillbutikken for å kjøpe Nintendo's nyeste konsoll: Wii, som jeg hadde spart opp nok penger til å kjøpe. Da fyren i spillbutikken spurte hvilket spill jeg hadde lyst til å kjøpe med, var ikke valget særlig vanskelig. Siden jeg stiftet bekjentskap med serien tidlig på Nintendo GameCube, har The Legend of Zelda vært en av mine absolutte favorittspillserier og Twilight Princess er blant spillene som rager høyest av dem alle. Derfor har det heller aldri herset tvil om at jeg nå, snart 10 år senere, skulle unne meg et kjært gjensyn med spillet. Denne gang på Wii U, i full HD og med flere andre goder på kjøpet. La oss ta en kikk på The Legend of Zelda: Twilight Princess HD!

For de som måtte være ukjent med et av Nintendo's flaggskip, handler Zelda-spillene om en ung helt ved navn Link (ikke Zelda, fordi det er liksom prinsessen i serien).
I Twilight Princess bor Link i skogslandsbyen Ordon i kongedømmet Hyrule. Han er godt likt blant alle i landsbyen, særlig barna som ser veldig opp til han. Når barna en dag kidnappes av inntrengende skapninger, ser Link det som sin plikt å bringe dem tilbake. På sin vei ut av skogen, blir han sugd inn i en portal og transformeres til en ulv. Han våkner opp i skumringsverdenen, en parallell verden til Hyrule, lagt i tussmørke. Forvirret og rådvill får han hjelp av en mystisk skapning kalt Midna, som sier hun vil hjelpe Link å gjenopprette Hyrule slik det var, men at Link må gjøre det hun ber om til gjengjeld. Link's ferd for å redde sine venner, ender dermed opp i et mye mer omfattende eventyr for å gjenskape en verden lagt i mørke.


Hyrule har vel sjeldent sett så vakkert ut.

Historiene i Zelda-spillene er som oftest spennende, tidvis noe inviklede, og svært minnverdige. Samtidig finner du ofte et meget interessant persongalleri. Er det noe jeg bestandig har vært fascinert over i denne serien, er det hvordan karakterene kan skape så mye personlighet, uten å si et eneste ord. I Zelda er det stort sett bare en eller annen form for stønning eller mumling som kommer ut av munnen på karakterene. Dette er noe av særpreget med disse spillene. Jeg har aldri etterlyst stemmeskuespill i Zelda og håper jeg aldri trenger å se det heller. I Twilight Princess møter du kjente gjengangere som hovedpersonen selv, prinsesse Zelda og visse andre jeg skal unngå å navngi i fare for å ødelegge for nye spillere. Dog er det kanskje innbyggerne i Ordon som utpreger seg mest. De følger deg gjennom store deler av spillet og har en karakterutvikling som er ganske interessant. Zelda-serien er kjent for sine sjarmerende, merkverdige og uforglemmelige karakterer og Twilight Princess er intet unntak. 


Midna er en av de mer interessante karakterene i serien og helt klart den beste (eventuelt minst slitsomme) følgesvennen din.

Selve settingen i Twilight Princess bærer et mye mer dystert preg enn mange av de andre spillene i serien. Historien er ganske mørk og personlig synes jeg det bare er Majoras Mask som overgår guffenhetsnivået til Twilight Princess. Dette skyldes nok også en mye mer moden grafikkstil. Der The Wind Waker, Ocarina of Time og Skyward Sword hadde en grafkkstil som minner mye om tegneserier, har Twilight Princess en stil som er mer voksen og realistisk. For min del er det denne stilen som tiltaler meg mest blant spillene i serien og da er det naturligvis en god bonus at nyversjonen kjører i full HD. Jeg har fremdeles vanskeligheter med å innse at originalen snart er 10 år gammel, men etter å ha fyrt den opp og sammenlignet med HD-utgaven, ser jeg at forskjellen er nokså merkbar. Twilight Princess HD har en bedre lyssetting og mer detaljert omverden. Allikevel er det lett å se at spillet tilhører forrige gjenerasjon og de fleste vil nok mene det er langt ifra å matche mange av dagens grafikkbeist. For en som derimot aldri så særlig begrensninger ved originalen, er denne HD-utgaven derimot mer enn god nok. Spillet er en fryd for øyet og beholder, men samtidig forbedrer det jeg likte så godt med originalen.


En del av spillet foregår i skumringsverdenen, hvor Link inntar formen til en ulv og får et par nye evner.

Som nevnt mangler Twilight Princess stemmeskuespill og som nevnt er dette aldri noe savn heller. Lydeffektene generelt er det derimot lite å si på. Uansett om det er trasking i skogen, sverdfekting eller ridning på hesteryggen. Dette mye takket være at lydeffektene også backes opp av et fantastisk lydspor. Mange av låtene i Twilight Princes har jeg muligens hørt et tresifret antall ganger, men den gode, nostalgiske følelsen, dukker allikevel opp når jeg hører de på nytt i spillet. Og jeg elsker de like høyt som jeg gjorde for 10 år siden. Låtene er en solid blanding av følelsesladde, stemningsfylte og episke. Dog skal det sies at det er vanskelig å legge merke til noe særlig oppdatering på låtene. I motsetning til The Wind Waker HD som hadde nyversjoner av enkelte lydspor, virker det som om Twilight Princess beholder sine originale. For min del gjør ikke det noen verdens ting.


Typisk norsk "påskeidyll" på fjellet.

Når det gjelder gameplayet følger Twilight Princess den velkjente Zelda-oppskriften, med gåtefulle templer og et sanntidsbasert kampsystem. Twilight Princess har også en relativt stor og åpen verden, slik at den eventyrlystne sjel har nok av steder å utforske. Mesteparten av tiden gjøres dette på hesteryggen til Link's hest: Epona (eller hva du velger å kalle den), før du etterhvert også får muligheten til å teleportere til nøkkelområder på kartet. Spillet har også en del andre aktiviteter man kan gjøre, om du går lei av livet som helt. Hva med en fisketur på sjøen? Eller vinne det berømte Stjernespillet eller fly gjennom den spenstige Fruit Pop Flight Challenge? Eller kanskje samle gullbiller for den noe snåle "insektsprinsessen" Agitha? Her har du Zelda-serien i et nøtteskall.

Templene i Zelda-spillene er også alltid velkonstruerte og krever ofte at man må tenke litt for å komme igjennom. Twilight Princess har det høyeste antallet på hele 9 templer, I tradisjon tro inkluderer dette naturligvis et skog, ild og vanntempel. I noe mer original grad finner du dem også på snøfylte fjelltopper, i ørkenen, skumringsverdenen og til og med i skyene. I hvert tempel finner du stort sett et unik objekt man må bruke for å navigere seg frem til bossen. Bosskampene står også virkelig i stil til sine templer og særlig den aller siste er det høy klasse over.


Twilight Princess har noen ganske heftige bosskamper.

I sin tid kom Twilight Princess til både GameCube og Nintendo Wii. På Wii fikk det et ganske unikt kontrolloppsett, der fjernkontrollen til Wii speilet sverdbevegelsene til Link. På den tiden føltes det naturlig nok nyskapende og morsomt, men etterhvert ble man også noe lei av å sitte å fekte som en villmann for å bekjempe selv den minste fiende. HD-utgaven tar i bruk Wii U's gamepad, som opptrer i all hovedsak som en ordinær kontroll slik spillet var på GameCube. Gamepaden øker også brukervennligheten ved å ha minikartet på skjermen og en raskere måte å bytte mellom utstyr på. Når du tar i bruk avstandsvåpen som pil og bue, sprettert o.l., kan du også sikte med gamepaden ved å bevege den rundt i lufta. Heldigvis går det også an å styre vanlig med kontrollstikken, for denne måten å sikte på kan tidvis være noe knotete. Synes du Gamepaden er helt på trynet, kan du også ta i bruk Pro Controlleren, som kanskje er den beste kontrollen Wii U har å tilby. I all hovedsak følger altså HD-utgaven det samme oppsettet som på GameCube. De som spilte Wii-utgaven vil muligens huske at Link holdt sverdet sitt i høyre hånd, for å gjøre bevegelsene til Wii Remoten mest mulig realistisk, da aller fleste i verden er høyrehendte. Dette endte med at ikke bare bevegelsene ble speilvendte, men hele spillet generelt. Vanligvis er nemlig Link venstrehendt og det er han også i HD-utgaven. Spillet er dermed "snudd tilbake" igjen fra Wii-utgaven og for en som spilte nettopp denne, ble jeg lettere forvirret. I starten vel og merke. Dog tar det tar ikke veldig lang tid før hele den tankegangen er glemt.


Det er enkelt å komme seg rask rundt i Hyrule.

Når det er snakk om HD-utgaven, er det også verdt å nevne den medfølgende Amiibo'en. Nintendo's populære figurer er denne gang representert som Link i ulveform, med Midna på ryggen. Først og fremst ser den ganske bra ut, så figurmessig er den et velkomment tilskudd i samlingen min. Men Amiibo'ene er mer enn bare samleobjekter, de låser også opp ulikt innhold i spillene de er knyttet til. I Twilight Princess har Wolf Link Amiibo'en en funksjon som gjør det mulig å samle opp hjerter, piler osv., som du kan hente ut om du skulle gå tom. Den gir også tilgang til en helt ny dungoen kalt: Cave of Ordeals. I tillegg har du muligheten til å velge Hero Mode fra starten av spillet, noe som vil øke vanskelighetsgraden merkbart. Dette vil forsåvidt også snu spillet tilbake igjen til Wii-versjonen. Av andre nyheter vil du i noen kister i spillet, plukke opp stempler som du kan bruke som dekorasjoner på Miiverse. Undertegnede synes ikke akkurat dette var et fryktelig nødvendig tillegg, men jeg regner med det er noen som vil ha glede av det også. 


Et nokså godt stykke arbeid her Nintendo.

Gjensynet med Twilight Princess har vært særdeles bra. Spillet har en flott historie, interessant persongalleri, strålende HD-oppløsning og utsøkt musikk. I tillegg er det et spill som er oppriktig morsomt å spille, med sine dungeon-puzzles og actionfylte kampsystem. Til å være et action-adventure, er det også et ganske langt spill, som nesten når opp til lengden til et rollespill. HD-utgaven er alt jeg likte med originalspillet i en forbedret utgave, med stort sett kjærkomment tillegg. I mine øyne er Twilight Princess et av de det beste spillene i en serie, hvor omtrent hvert eneste spill holder skyhøy kvalitet. Det har alt et godt spill behøver å ha og det rager også høyt på listen over mine favorittspill gjennom tidene. Derfor mener jeg ganske fortjent at: 



Takk til Spillmagasinet.no og Bergsala for en herlig gjenforening med Twilight Princess!

#spillmagasinetreview

 

Ekstrem hype = dårligere spillopplevelse?

Siden den gang jeg var ung (hehehe), har spillmediet forandret seg en smule. Tilbake på 90-tallet og tidlig 2000, var det begrenset hvor mye informasjon man kunne få om et spill før det ble lansert. Derfor var ofte gleden stor over å finne og oppleve et spill man ikke visste noen verdens ting om på forhånd.

I dag er situasjonen en helt annen. Spillmediene dekker alle mulige sider som finnes i spillenes verden og mater oss med trailere, sniktitter, bilder, intervjuer med utviklere osv. Ofte skaper dette store forventninger, ofte forkledd som ordet: "hype". "Hype" brukes stort sett i sammenheng med at noen blir begeistret for noe. Det er en følelse som skaper spenning, forventninger og glede. Allikevel har jeg begynt å innse at denne "hypen" kan være et tveegget sverd. Særlig i spillsammenheng.

Misforstå meg rett. Det er fint å ha noe å se frem til, men jeg merker at det i de senere år, kanskje har blitt litt for mye av det gode. For når jeg ser tilbake på mine snart 20 år med videospill, er omtrent samtlige av spillene som befinner seg blant mine favoritter, de spillene jeg visste lite eller ingenting om på forhånd. Det var de spillene jeg selv oppdaget, kanskje ofte av ren tilfeldighet.

Således har jeg begynt å tenke over at spillopplevelsene kanskje var bedre før. Noen veldig gode eksempler befinner seg blant noen av spillene som ble lansert i fjor. I 2015 kom det nemlig oppfølgere til spill som er rangert høyt oppe på favorittlisten min. Både Xenoblade Chronicles X og Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, var spill jeg hadde sett frem til i lang, lang tid. Når de så dukket opp i spillhyllene, var gleden stor. Jeg hadde en relativt god opplevelse med begge to og kan på ingen måte si de var eller fremdeles er dårlige spill.


Gode spill alle sammen. Men de "ukjente" originalene gjenstår som mer minneverdige opplevelser enn de noe "opphypede" oppfølgerne.

Allikevel, når jeg sammenligner disse to med sine forgjengere, så merker jeg at det er noe som mangler. Det er en viss unikhet og minneverdighet, som ikke klarer å nå opp til originalspillene. Det originale Xenoblade Chronicles fant jeg f.eks. gjemt i butikkhyllen som den aller siste kopien, i en elektrisk butikk jeg jobbet i for noen år siden. Før dette hadde jeg aldri hørt om spillet tidligere. Spillet endte opp som et av de beste jeg noensinne har spilt, samtidig som det også er et av de største spillminnene jeg har. Oppfølgeren nådde aldri opp hit. Noe på grunn av at det rent innholdsmessig var annerledes enn originalen, men sannsynligvis også fordi jeg hadde sett alt for mye av det på forhånd. Både trailere og gameplaysnutter. 

Med Metal Gear Solid-serien er det mye av det samme. Det er en serie jeg stiftet bekjentskap med hos en venn for mange år siden. Selv om jeg ble kjent med oppfølgerne gjennom blant annet spillmagasiner, var det ingenting sammenlignet med alt jeg ble matet med av Phantom Pain. Noen vil kanskje si det er min egen skyld for i det hele tatt å trykke inn på artikler, eller være på nettet generelt. Lettere sagt enn gjort.


The Witcher 3 var fjorårets beste spill for undertegnede og således et stykk solid verk. Kunne opplevelsen vært enda bedre om jeg ikke hadde hørt så mye om det på forhånd? Ikke umulig.

Nå skal det sies at dette ikke påvirker meg i noe drastisk grad, da min interesse for spill fremdeles er like stor om ikke større enn noen gang. Mulig er det nostalgien som nok en gang spiller meg et stort puss, men jeg merker at jeg savner litt den tiden da min viten ikke var like stor og det å spille et helt nytt og ukjent spill, var noe av det beste jeg visste om. Med tanke på den stadig økende digitaliseringen av verden, vil nok neppe dekningen av spill synke med årene heller. Kanskje hadde det vært greit ihvertfall å unngå noe? Gjør det den som kan...

Anmeldelse: Adventures of Mana

 

Det var en gang en utvikler som het Square. Square ble grunnlagt i 1983 og stammer fra landet, langt, langt borte. Også kjent som Japan.
En dag bestemte Square seg for å utvikle et spill ved navn Final Fantasy. Spillet fikk dette navnet fordi selskapet trodde det ville bli det siste spillet de kom til å lage. Square lå nemlig på randen til konkurs. Final Fantasy ble derimot en suksess og har siden pøst ut oppfølgere i det vide og det brede. I senere år har Square blitt til Square Enix og i 2016 er de i ferd med å slippe det som ser ut til å bli det mest omfattende spillet i Final Fantasy-serien. Men før den tid, har de gitt ut et spill på mobilplattformen. Nærmere bestemt et som går under navnet: Adventures of Mana.


Adventures of Mana er i all hovedsak en 3D-remake av rollespillet Final Fantasy Adventure som kom til Game Boy i 1991. Spillet handler om en helt du selv setter navn på. I mitt tilfelle det originale og etterhvert nokså standardiserte: "Arnan". Vår helt har rømt fra fangenskap fra mørkets herre, som planlegger å ta kontrollen over Mana-treet, en energikilde som opprettholder livet i verden. På ferden for å stoppe mørkets herre, møter du en heltinne, merket med det litt mer verdenskjente navnet "Anna". Hun har en helt spesiell tilknytning til Mana-treet. Og sammen setter heltene ut på et tokt for å finne Mana-treet, før mørkets herre får kloa i det.

Som mobilspill bruker Adventures of Mana en virtuell joystick til å navigere karakteren din. Du beveger han ved å dra i retningen du vil han skal gå, på venstre side av skjermen. På samme måte bruker du høyre side av skjermen til å trykke på det du vil angripe. Teknisk sett fungerer kontrollene greit og alt foregår i sanntid.

Gameplayet generelt kan minne en del om de håndholdte Zelda-spillene. Du navigerer deg gjennom en hovedverden og tidvis i dungeons med ulike gåter. Stort sett hvor enn du beveger deg, møter du fiender som du får erfaring av å drepe. Etterhvert stiger du i nivå, øker dine "stats" og lærer nye evner. Har du kjennskap til Final Fantasy-serien fra før, vil du nok kjenne igjen evner som blant annet Cure og Fire. I likhet med en del andre rollespill, kan du også oppgradere utstyret ditt. Du starter med et sverd og skjold, men kan senere ta i bruk andre våpen som sigd, klubbe, septer osv.

                                                              
Velg og vrak


Grafikken er naturlig nok oppgradert en del etter 25 år. Originalspillet var både 2D og svarthvitt, mens Adventures of Mana opererer i 3D fra et fugleperspektiv og er fullt av farger. Grafikken er jevnt over veldig god, både når det gjelder stil og animasjon. Lydeffektene er i grunn det samme. Kenji Ito er kanskje ikke like kjent som en del andre spillkomponister, men musikken han har laget til dette spillet er det høy klasse over.

Adventures of Mana gjør mye bra, men i likhet med andre rollespill, kanskje særlig de japanske, er det ikke feilfritt. Først og fremst forklarer spillet deg fint lite. Jeg er klar over at mange av dagens spill holder deg overkant mye i hånda underveis og det er ikke nødvendigvis det jeg savner mest heller. Men både kartet og omgivelsene du beveger deg rundt i, er tidvis ganske uoversiktlig, slik at å finne frem til et nytt sted ikke alltid er like lett. Spillet har heller ingen tutorial, slik at om du er helt fersk innen rollespillsjangeren, kan du komme til å måtte prøve deg mye frem for å finne ut av ting.


Det er sjelden man ser flyvende griser. Men griser på to ben er visst ikke så uvanlig.


I tillegg kan kontrollene være noe ukomfortable om man har spilt mye på håndholdte konsoller. Når du har beveget karakteren mye mot en retning og fingeren nærmer seg kanten på skjermen, må du f.eks. slippe opp og begynne å dra på nytt. Så fort du blir vant til det, er ikke dette noe kjempeproblem, men helt brukervennlig er det heller ikke. Sist men ikke minst har spillet en relativt stiv pris. Adventures of Mana er nok et av de mer omfattende og mest gjennomførte spillene som finnes på mobilplattformen, men 129kr kan muligens bli i meste laget for noen. Hvertfall med tanke på at spillet gjennomføres på ca. 10 timer og har relativt liten gjenspillingsverdi.

                                                   
     Gjettet du på at dette var en boss, vant du jackpot.


Om man samler trådene, så er ikke Adventures of Mana et dårlig spill. Det har kjente rollespillelementer som gjør det artig å spille, en nokså grei historie, flott grafikk og glimrende musikk. Jeg synes dog at spillet begrenses noe av plattformen det er gitt ut på. Kontrollene blir aldri like gode som å styre med knapper og prisen kan nok virke avskrekkende for noen. Sammenlignet med lignende, nyere spill som The Legend of Zelda: A Link Between Worlds eller Bravely Default, kommer det også til kort. Men likte du originalen eller er glad i denne typen rollespill, så er spillet verdt en gjennomspilling. Om du derimot velger å vente, så er en PlayStation Vita versjon gitt ut i Japan. I tillegg går det rykter om at Square Enix planlegger å lage en PS4-versjon. Jeg tror egentlig spillet ville tatt seg bedre ut på disse konsollene.



Takk til SPMG.no for muligheten til å prøve dette spillet.



‪#‎spillmagasinetreview‬
 

Anmeldelse: The Witness



Denne anmeldelsen er sponset og skrevet i samarbeid med Spillmagasinet.

Undertegnede har beveget seg ut på ukjent farvann. Når det gjelder puzzles-spill ligger i bunn og grunn mesteparten av min erfaring i de mange templene til The Legend of Zelda. Derfor ble det en aldri så liten "kulturkræsj" når jeg skulle spille The Witness. Uten at det bør ha hatt en negativ betydning på spillopplevelsen.

The Witness er et spill utviklet og utgitt av Thekla Inc. Nærmere bestemt Jonathan Blow, som kanskje er mest kjent for å ha stått bak Braid. Spillet utfolder seg på en øy, med uttalige mengder puzzles. En ganske vakker øy vel og merke. For rent visuelt er The Witness et veldig pent spill. Den tegneserieaktige stilen stimulerer flere av menneskets sanser og det er ikke spesielt vanskelig å leve seg inn i dette spillet.


Jonathan's dyrebare øy.


Denne øya er i bunn og grunn et eneste stort puslespill. Ryktene sier at det finnes over 650 ulike puzzles, eller gåter på øya. Så om du noen gang har løst et 1000-biters puslespill fra Ravensburger, vet du hvor omfattende det er og hvor lang tid det kan ta. The Witness går litt ut på det samme. Du beveger deg rundt på øya i et førstpersonsperspektiv og går rundt fra gåte til gåte. Stort sett består gåtene av labyrinter som du navigerer deg gjennom på ulike måter. Som oftest løses de ved hjelp av hukommelse og logisk tenkning, selv om noen av gåtene også må gjennomføres ved hjelp av lyd.

Lydbildet utfyller også det visuelle på en god måte. Spillet er helt strippet for musikk, men har i stedet naturlige lyder som fotspor, fuglekvitring, vind og bølger. Dette gjør spillet mystisk og stemningsfullt og selv en som har et nærmest manisk forhold til spillmusikk, savner ikke musikk til en nevneverdig grad i dette spillet.

Rent teknisk er gåtene i spillet lagt opp på en nokså enkel måte. Du bruker relativt få knapper for å bevege deg gjennom labyrintene. Det er derimot ikke sagt at løsningen er like enkel. The Witness har nemlig en progresjon som gjør vanskelighetsgraden ganske formidabel. Å stå fast på et sted medfører ikke sjeldenhetene, etterhvert som du gjør fremskritt i spillet. Tidvis blir frustrasjonen så stor at man får lyst til å stange hodet i veggen, men dette bør ikke hindre deg i å legge til side en gåte for en stund og bevege deg over til en annen. For måten man løser en gåte på, kan fort befinne seg skjult et annet sted på øya. På denne måten er spillet med på å forklare deg hva du skal gjøre, uten å holde deg i hånda.  Derfor kan det ofte være lurt å holde øynene åpne når du beveger deg rundt på øya. Er du derimot en stabeis som nekter å rikke deg av flekken før du har løst en gåte, vil du nok få kjørt deg.


Nei, dette er ikke det klassiske Snake-spillet til Nokia 3310, men en gåte i spillet. 

The Witness er således et ganske vanskelig spill. Men som mange andre spill med høy vanskelighetsgrad, er følelsen når du løser en utfordring meget tilfredsstillende. Om du føler deg stokk dum etter å ha stått fast på en gåte i 2 timer, skal du ikke se bort i fra at løsningen vil gi deg lysten til å ta opp matematikk på nytt, søke medlemsskap i Mensa eller føle deg fortjent til å vinne Nobels fredspris. Aha-opplevelsene henger som perler på en snor i The Witness, der det å finne svaret på en gåte er en belønning i seg selv.

Den nysgjerrige sjel vil også finne mange hemmeligheter på øya. The Witness har i utgangspunktet ikke noe historie, men det virker allikevel som om spillet prøver å fortelle deg noe. Hva dette er, er derimot ikke godt å si. Stort sett finner du nemlig bare lydopptak med sitater fra kjente historiske personer og innimellom også enkelte videoklipp fra verdenshistorien. Derfor er det ikke ?historien? som driver deg frem i spillet, men gleden av å løse en gåte. Man skulle tro at spillet ble ganske ensformig etter å ha løst flere gåter med nokså lik utforming og det gjør det også etterhvert. Allikevel er det forbløffende hvor stor variasjonsfølelse man allikevel får av å gå fra en gåte til en annen. Spillet føles sjeldent kjedelig, men heller mer hektende ved at man får lyst til å løse en ny gåte etter en annen.

The Witness_20160128233221
Utover i spillet får du også en båt du kan reise litt raskere med.

The Witness er et produkt av et konsept litt utenom det vanlige. Man kan se på spillet som en enorm IQ-test som gir deg utfordringer med økende vanskelighetsgrad. Spillet er en tålmodighetsprøve og tidvis veldig frustrerende, men med desto like stor mestringsfølelse. Det visuelle kompletterer gameplayet på en god måte og mangelen på musikk er generelt sett ikke noe voldsomt savn. Lite erfaring til å kunne sammenligne med andre spill i samme sjanger, samt litt manglende tålmodighet fra undertegnede, trekker ned litt. Jevnt over er dog The Witness et spill som er vel verdt å sjekke ut. Tommel opp til Jonathan Blow.

 

#spillmagasinetreview
 

Årets spill: 2015

2015 har vært et relativt godt spillår. På tross av dette bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av færre titler i år, mye på grunn av mindre tid enn før. Derfor prioriterte jeg noen spill, fremfor å lesse opp en hel haug i backlogen. Å kutte ned på innkjøpene har ført til at det er enkelte spill jeg ikke har fått spilt i år. Det viktigste er kanskje Bloodborne, som jeg håper på å få spilt ved en senere anledning. Så før du begynner å lete etter det på listen, så vit at det er utelatt for en grunn. Uansett så har jeg klart å plukke ut de 10 spillene som har falt mest i smak hos meg i år. Og følgende er:

10. Rocket League.


Jeg nevne innledningsvis at jeg har begynt å stramme inn på spillkjøpene. Dette har ført til at jeg faktisk har spilt så få titler i år, at jeg nesten måtte vurdere å dytte Fifa 16 inn på listen. Men på tross av at min lidenskap for fotball, er like stor som videospill, så hadde det vel vært rimelig høl i huet å ta med det på en slik liste. Fifa har vel på ingen måte vært et "nytt spill" siden overgangen til PlayStation 2.

Det som derimot er mer nyskapende og i grunn litt fascinerende, er bilfotball. Rocket League er nemlig det, hvor du styrer biler med rakettmotorer og prøver å få en enorm kule inn i et mål. Et enkelt men vanedannende konsept, særlig med venner. Nå skal det derimot sies at jeg ikke har spilt det voldsomt mye, i tillegg til å være helt ræva, slik at noen høyere plassering får det ikke.


Her går det unna, Gunnar.

9. Starcraft 2: Legacy of the Void.

Starcraft-serien og undertegnede, har et nokså merkelig forhold. De aller fleste som spiller Starcraft 2, spiller det på grunn av dens kompetetive onlinemodus. Jeg for min del har knapt rørt meg inn på multiplayeren noengang og man kan vel derfor spørre seg hvorfor jeg i det hele tatt gidder å investere tid i denne serien. Kort sagt, så er det på grunn av ?campaignen?.

Blizzard sine spill har vel aldri vært i toppsjiktet når det gjelder historiefortelling, men i likhet med Warcraft, så synes jeg Starcraft universet tilbyr interessante karakterer og en spennende historie. Da er det vel rent naturlig at jeg måtte få med meg avslutningen på Starcraft 2-trilogien og kanskje serien generelt. Denne gangen er det protossene og deres kamp mot den onde rasen Xel-Naga, som står i sentrum. Vi møter også igjen karakterer fra de tidligere spillene og handlingen i The Legacy of the Void er mer enn grei nok. I tillegg var konklusjonen nokså tilfredsstillende.

Men for å få en plass på en liste som dette, bør det vel være en selvfølge at Starcraft 2 også er artig å spille. Og det er det jo. Man trenger ikke å logge seg online for å få et innblikk i de solide strategielementene som gjør det til et av de beste spillene i sin sjanger.


Protoss-gjengen har nok å styre med i Legacy of the Void.

8. Tales of Zestiria.

Bandai Namco?s første Tales-spill på PS4, er det 15. i serien, men helrenoverer ikke akkurat veldig mye. Hele serien begynner å bli lett gjenkjennelig, både når det gjelder historie, karakterer og gameplay. Allikevel har Tales-spillene en egen unik evne til å holde interessen oppe, mye takket være et actionpreget kampsystemet, lystig humor og en klassisk rollespillfølelse. Tales of Zestiria er intet unntak og introduserer samtidig et par nye elementer. Grafikk og animasjoner er naturlig nok bedre enn noen gang på de nye konsollene og selv om oppskriften stort sett er lik det den har vært i 20 år, så innehar Tales spillene fremdeles nok kvalitet til å gjøre dem til gode og ikke minst underholdende spill. Men jeg skal ikke legge meg under dyna og gråte om dere klarer å finne på noe nytt snart, mine japanske venner.


De vinner ingen priser for originalitet, men gjengen i Tales of Zestiria er fortsatt ganske artig.

7. Dragon Ball: Xenoverse

Dragon Ball. Serien alle kjenner og som aldri slutter. Dog slipper nostalgien sjelden taket hos meg, slik at jeg fremdeles er litt svak for dette universet. De siste årene har det kommet mye rart både innen film og TV-serier, men verre har det kanskje vært på spillfronten. Gode spill basert på Dragon Ball konseptet, er i soleklart mindretall og stort bedre ble det ikke etter det usaklig ensformige Battle of Z i 2013. Derfor var det knyttet spenning til Dimps nye tittel Dragon Ball: Xenoverse. Og det som skiller seg mest ut med Xenoverse er at du skaper din egen karakter, som dyttes rett inn i Dragon Ball universet.

Den velkjente historien gjenfortelles med din karakter, men legger samtidig til noe ekstra. Som de fleste andre spill basert på denne serien, så dreier spillet seg om slåssing. Stort sett hele tiden. Men i motsetning til tidligere spill, så gir din egen karakter deg muligheten til å stige i gradene, bytte ut evner og utstyr og tilpasse mer enn før. I tillegg har du et hav av ulike evner du kan bytte til og fra, slik at kampene ikke blir like repeterende som de har vært. Lite variert blir det uansett etterhvert, men denne gangen tar det ihvertfall noen timer før man går lei. Jeg har tross alt klart å legge ned over 50 timer i dette spillet.


Dette er da Goku's fetter ... eller noe sånt.

6. Assassin's Creed: Syndicate

2013 står igjen som et av mine største spillår, mye takket være et spill som har klatret høyt opp på all-time listen min. Ja, Black Flag var faktisk så bra. Senere har jeg gått gjennom resten av serien, inkludert fjorårets Unity. Det ble derimot stemplet som en stor skuffelse for mange, noe jeg selv kan kjenne meg delvis igjen i. Etter Unity ble jeg derfor litt lei og tenkte at årets Assassin's Creed-utgave ville følge i samme spor. Til en viss overraskelse, så gjorde ikke Syndicate det. Spillet introduserte for første gang både en mannlig og en kvinnelig hovedkarakter. Denne vekslingen mellom karakterene fungerer ganske greit og begge har personligheter som er blant de bedre i serien. I tillegg er ikke det viktorianske London så kjedelig som jeg hadde fryktet på forhånd, litt takket være en av seriens kuleste gadgets: taupistolen, samt kjente historiske fjes som Charles Darwin og Charles Dickens. At gameplayet stort sett er likt som det alltid har vært, gjør egentlig ikke så mye. For Assassin's Creed er fortsatt en serie som er veldig morsom å spille.


Syndicate var bedre enn forventet. Mye takket være de karismatiske tvillingene Jacob og Evie.

5. Ori and the Blind Forest.

Er du glad i 2D-plattformspill, har du i senere år fått servert knallspill som Rayman Legends,  Guacamelee, Donkey Kong: Tropical Freeze og Child of Light, bare for å nevne noen. Helt siden det første Rayman på PlayStation, har jeg vært en av disse og kunne derfor ikke la Ori and the Blind Forest gli forbi meg. Og for å si det slik: det synes jeg ingen andre burde heller. Ori and the Blind Forest er først og fremst et hinsides pent spill. Det er en visuell godtepose uten like og leverer en grafikkstil og flytende animasjoner som få spill klarer å matche. Slår du dette sammen med et følelsesladet og mesterlig komponert lydspor, er spillet nesten solgt allerede. Men siden det er et spill det er snakk om, må det vel kanskje også ... spilles? Frykt ikke, for Ori and the Blind Forest er også meget givende å spille. Leveldesignet er bra og selv om det ikke når helt opp til Rayman's vanvittig tilfredstillende millimeterpresisjon, er plattformelementene helt oppe i sjiktet det bør være i denne sjangeren. Ori and the Blind Forest klarer attpåtil å fortelle en fin liten historie man blir smått preget av. Derfor er det ingen tvil om at det fortjener en solid plass blant årets beste spill.


Er det noe Ori and the Blind Forest er, så er det en fryd for øye, nese og ører.

4. Xenoblade Chronicles X.

Det originale Xenoblade Chronicles er et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene og et av ytterst få spill jeg har stemplet med en 10/10 score. Derfor har jeg hatt både høye og lave forventninger til oppfølgeren. First things first, spillene har svært lite med hverandre å gjøre, da X er satt i et nytt univers, med en ny historie og nye karakterer. Store deler av gameplayet, da hovedsakelig kampsystemet, er dog videreført. En smule forenklet, men allikevel forbedret. Mye takket være din personlige robot, eller Skell, som du kan ta i bruk og som krydrer gameplayet litt ekstra. X er også større, penere og mer omfattende enn forgjengeren.

Dette har dog ført til at det har fått et slags "MMO-preg" over seg, som særlig kommer frem med hovedkarakteren du oppretter selv, onlinespilling med flere osv. Dermed er litt av X-faktoren jeg forguder med originalen forsvunnet. Historien griper ikke like godt tak i deg, karakterene er ikke like interessante og musikken er ikke i nærheten av like minneverdig som forgjengeren. Det skal dog sies at den allikevel passer godt til sci-fi settingen i dette spillet. Og fjerner man sammenligningen mellom spillene, så er Xenoblade Chronicles X et veldig godt spill som på egne ben skårer høyt blant årets spill. Og det bør egentlig si mer om originalen enn oppfølgeren.


Selv om det ikke når opp til originalen for undertegnedes del, holder Xenoblade Chronicles X fortsatt et høyt nivå.

3. Fallout 4.

Er det et selskap som vet hva de driver med, så er det vel Bethesda. Det gjenspeiles vel mest gjennom deres relativt populære serier: The Elder Scrolls og Fallout. Setter man disse to opp mot hverandre, har jeg bestandig likt The Elder Scrolls universet best. Det betyr derimot ikke at Fallout-serien er uinteressant. Det nyeste tilskuddet i serien bekrefter definitivt det.

Fallout 4 har dratt med seg mye fra forgjengeren og forbedret det. Grafikken er penere, verdenen er større, kampsystemet er mer nøyaktig og de ulike mekanikkene fungerer bedre. Et annet sentralt punkt i Fallout 4, er historien. Som vanlig starter du med å opprette din egen karakter, gjennom et nokså omfattende karakterutviklingsystem. Det som ofte er litt av ulempen med å skape sin egen karakter, er at du må skape din egen identitet. Og det er ikke alltid resultatet av det er like vellykket. Fallout 4 forteller derimot historien gjennom dialoger med et komplett stemmeskuespill. Jeg har sett noe lignende i spill som: Star Wars: The Old Republic og synes det fungerer veldig greit. Jeg føler meg mer tilknyttet til Fallout 4 karakteren min, en de aller fleste karakterer jeg har vært med på å skape selv. I tillegg har valgene du tar i samtalene, betydning for historien videre. Dette gjør at historien i Fallout 4 både er karakteren din sin, men også din historie. Resultatet av dette er meget bra og det kunne vært svært interessant og sett en slik vinkling i The Elder Scrolls-serien.

Jeg nevnte tidligere at jeg foretrekker fantasiverdenen i The Elder Scrolls, men den post-apokalyptiske settingen som Fallout er så kjent for, er heller ikke så verst. Mye av dette er nok takket være den stemningsfulle musikken til Inon Zur. Fallout 4 har også mange sideoppdrag og gir deg muligheten til å bygge opp bosetninger, mikse og trikse frem uttalige mengder utstyr, for ikke å snakke om å utforske en enormt detaljert verden. Det er med andre ord nok å gjøre i Fallout 4 og det gir helt klart valuta for pengene. Og ventetiden.


Min kjære, vakre Anna må gjennomgå mange prøvelser etter å ha overlevd en atomkrig.

2. Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.

Jeg har lenge både gledet og gruet meg til det siste kapitlet i Metal Gear Solid sagaen. Serien stiftet jeg bekjentskap med i 1999 og det er få spillserier som har klart å påvirke meg i like stor grad senere. Og når sant skal sies, så ble jeg litt overrasket over Phantom Pain. Den klassiske Metal Gear Solid følelsen har gjemt seg litt bort, til fordel for en større verden og et mer åpent gameplay enn serien har hatt tidligere. Dette gjør først og fremst at Phantom Pain er Metal Gear Solid-spillet som er best å spille. Det finnes ingen fasit på hvordan du løser et oppdrag, så om du vil være pasifist og løse alt med bare nevene, eller velger å gå amok med en rakettkaster, er i bunn og grunn opp til deg selv. Områdene er store og du kan ta i bruk mye for å holde deg skjult for fiendene. Bevegelsene til Snake flyter også bedre enn noen gang og det er en fryd å snike seg rundt i ørkenen i Afghanistan, eller jungelen i Afrika.

Men en slik open-world tilnærming, kommer ofte på bekostning av noe annet og i dette tilfellet, noe som har vært det meste essensielle med Metal Gear Solid serien. Historien i spillet er nokså sær, selv til Kojima å være og jeg må ærlig innrømme at jeg følte både tilfredshet og skuffelse når rulleteksten dukket opp. Dog skal det sies at historien til Metal Gear Solid ble avsluttet i Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots, så noen enorme forventninger til Phantom Pains historie, hadde jeg ikke. Allikevel klarer ikke spillet å skjule konflikten som oppsto mellom Kojima og Konami. Et oppdrag som jeg regner med var planlagt å være det siste i spillet, dukker nemlig opp som en videosnutt, KUN i collectors utgaven. Etter å ha tydd til o store YouTube for å få det med meg, ser jeg helt klart også at dette oppdraget har en viss betydning for de videre spillene i serien. Dette er nokså tåpelig og lukter Konami lang vei. Et selskap jeg forsåvidt har mistet mesteparten av respekten for.

Rare valg til side, så leverer Phantom Pain et utsøkt gameplay med et hav av muligheter. Følelsen av at det er et Metal Gear Solid-spill, dukker fremdeles opp med jevne mellomrom og historien kobler Phantom Pain og de resterende spillene sammen relativt godt. På tross av at det er enkelte punkter her jeg fremdeles hever enn viss skepsis over. Men et gjensyn med kjente og kjære karakterer + et par nye, bidrar også i positiv retning og hele pakken av Phantom Pain, utgjør totalt sett et av de aller beste spillene i år.


På tross av noen rariteter, så endte det godt. Takk for nå, Kojima. Semper fi.

1. The Witcher 3: Wild Hunt.

"Hype" er vel bare et forord for hva man kan forbinde med det etterlengtede spillet som ble utsatt og utsatt, men som endelig dukket opp en vakker dag i mai. Men sto det i stil til de astronomiske forventningene? Uten tvil.

The Witcher 3 er stort, det er åpent og det er fritt. Hvor du drar, hva du gjør og når du gjør det, er stort sett opp til deg selv. Det som ofte skjer i slike typer spill, er at historien personifiseres og ender opp som mindre interessant enn om den hadde blitt skreddersydd for deg. The Witcher 3 klarer dog å ha en interessant historie, som heller ikke er din egen. Det er historien til Geralt of Rivia. Geralt fremstår kanskje som en skikkelig tørrfisk til å begynne med, men han ender opp med mer sjarm enn mange andre protagonister man finner i spill. Dialoger er det også mye av, men i The Witcher 3 har du faktisk lyst til å høre på det aller meste. Til og med sideoppdragene har historier som gravere dypere enn mange andre spill.

Gameplayet er også strøkent, med et sanntidsbasert kampsystem der du må bytte på å angripe selv og danse unna motangrep. I tillegg tar du i bruk Geralt's "sign", spesielle formler som hver han sine unike evner. Du kan også oppgradere, tilpasse og endre utstyret til Geralt, lage miksturer, videreutvikle evner osv. Visuelt sett er også The Witcher 3 noe av det beste jeg har sett, både når det gjelder omgivelser, teksturer og animasjoner. Musikken står i stil til resten og noe mer enn det skal vel ikke være nødvendig å utdype.

The Witcher 3 har klart å samle alle gode elementer fra rollespillsjangeren i et og samme spill. Og om ikke spillet i seg selv er nok, har utvikler CD Projekt Red gitt ut en flott tilleggspakke og 16 gratis DLC. Attpåtil er enda en tilleggspakke på vei. Samtidig som resultatet i seg selv er strålende, er dette en grei "heads-up" til de mer pengegriske selskapene (som jeg for ordens skyld skal unngå å navngi). Dermed er det ikke til å stikke under verken stol, bord eller seng, at The Witcher 3 fortjener førsteplassen på min årets-spill liste.


Ai, ai, ai. Slik en komplett opplevelse vokser ikke akkurat på trær.

Så, med det er spillåret 2015 så godt som over. 2016 har jeg sådd noe tvil over, men det begynner å se lysere ut for kommende år også. Men mer om det senere.

Godt nyttår!

Anmeldelse: Dark Cloud

Like brått som julekvelden på kjerringa, kom nyheten om at gamle PlayStation 2 klassikere var på vei til PlayStation 4. Kort tid etter, dukket de første spillene opp i PlayStation Store. Oppskalert til HD og med full støtte for både troféer og Remote Play, var klassikernes tilbakekomst et faktum. Og det skal sies at undertegnede ble lettere overrasket, når han så et av de første spillene som hadde blitt lagt ut for nedlastning. Spillet er et av de som står meg aller nærmest, et av de aller første jeg noensinne hadde gleden av å spille på PS2 og det jeg anser som selve frøet til min spirende interesse for rollespill senere. Spillet heter Dark Cloud og er utviklet av Level-5.

Dark Cloud forteller en historie om en verden som er nær fullstendig ødeleggelse. En eldgammel kraft kalt Dark Genie, er sluppet løs og har lagt alle verdens landsbyer i ruiner. Alle bortsett fra en. I Nolune Village bor det nemlig en gutt ved navn Toan. Når alt håp er ute, føler "The Spirit King" både godhet og modighet i Toan og overbringen han Atlamilla'en, en magisk sten med unike krefter. Ved hjelp av overlevende han møter på veien, må Toan bruke kraften som ligger i Atlamilla'en og bygge opp landsbyene slik de var før Dark Genie satt i gang sitt onde korstog...


Level-5's svar på Navi og Link.

Velkjent historie, men...


Generelt sett byr ikke historien i Dark Cloud på så alt for mye hokuspokus. Den velkjente kampen mellom det gode og det onde, er vel neppe særlig nyskapende for noen som helst. Det spillet derimot gjør veldig bra, er å inkludere små sidehistorier til hver landsby du er med å gjenoppbygge, for så å sy dem sammen til et helt bilde til slutt. Og resultatet blir bra. Jeg vil særlig berømme siste dungeon i spillet, både for atmosfæren og måten den formidler budskapet sitt på. Setter man seg virkelig inn i universet som Dark Cloud utspiller seg i, vil man også kunne finne skjulte referanser til oppfølgeren Dark Chronicle. Dette på tross av at de i bunn og grunn ikke skal ha så mye med hverandre å gjøre.

I likhet med Ocarina of Time, et spill Dark Cloud definitivt prøver å etterligne, er dialogene tekstbaserte og karakterene lager ikke mye lyd, utenom en del stønning når de angriper en fiende. Men i likhet med nevnte Nintendo-perle, så demper ikke dette opplevelsen noe særlig. For karakterende du møter klarer allikevel å bringe frem sin sjarm, gjerne gjennom festlige ansiktsuttrykk. Du møter mange i løpet av eventyret og får også hele fem følgesvenner med deg på reisen. De har hver sine unike våpen og angrepsmønstre og blir ganske essensielle for at du skal klare å fullføre spillet. Dog skal det sies at ingen av dem har noen særlig sentral rolle i historien, sett under ett.


"Ånden i lampen": Ruby, er en av følgesvennene du møter på veien. En av de sterkeste også, vel å merke.

Både enkelt og avansert gameplay

Noe av det som gjør Dark Cloud så unikt, at det blander rollespillelementer med simulasjon. Hver landsby som Toan besøker, har en «dungeon» hvor The Fairy King har beskyttet alle mennesker, hus, trær osv. ved å gjemme de inne i magiske kuler kalt Atla. Toans Atlamilla har evnen til å låse opp disse kulene og slippe fri det som ligger skjult på innsiden. For hver Atla Toan åpner, får han en ny ressurs han kan bygge opp landsbyene med. Hvordan du bygger opp byene, er delvis opp til deg selv. Men sammenlignet med oppfølgeren Dark Chronicle, hvor du kan plassere folk hvor du vil, er de spesifikke personene i byene bundet til spesifikke hus. Disse krever igjen spesifikt utstyr for å kunne ferdigstilles. I
nnbyggerne har naturligvis også noen preferanser på hvordan de vil at ting skal være. Noen vil bo nære vannet, andre oppe i høyden. Så er du ute etter 100% fullførelse, er du pent nødt til å høre på folket. Det må sies at nivåene i hver dungeon er designet nokså likt, slik at det etterhvert kun handler om å få tak i alle Atlaene og skaffe seg nøkkelen til neste nivå. Heldigvis driver lysten til å bygge ferdig byene deg videre.


Landsbyggingen er et slags "The Sims-light".

I tillegg til Atlaene er naturligvis hver dungeon fylt av skumle fiender. Jeg nevnte tidligere at Dark Cloud tidvis kan minne om Ocarina of Time. Kampsystemet gjenspeiler særlig dette, med kamera "lock-on" på fiendene og "hack and slash" for å gjøre kål på dem. Dark Cloud er derimot noe simplere, mye på grunn av sin totale mangel på både rulling og "dodging", samt at du bare angriper med en knapp. Slikt sett er kampsystemet i Dark Cloud, relativt ensformig. Du må også passe på å reparere våpenet ditt med et pulver du kjøper rundt omkring i butikkene. Hver gang du slår på en fiende, synker nemlig en måler kalt: "WHP" gradvis. Når den 0, ødelegges våpenet og forsvinner. Veldig kjipt om du har oppgradert det godt på vei. I tillegg blir du også tørst når du traver gjennom en dungeon. Når denne måleren 0, vil du begynne å miste liv. Derfor må du også passe på å ha med vann i ryggsekken. Det er med andre ord nok å huske på før du går inn i en dungeon. Noen ganger kan det være en smule irriterende.


Monstrene truer rundt hver minste krok.

En annen del av Dark Cloud som er litt mer kompleks, er våpensystemet. De ulike våpnene du finner i spillet kan nemlig tilegnes ulike edelstener, elementer osv., for deretter og oppgraderes etterhvert som de får erfaringspoeng i kamp. Når et våpen matcher attributtene som trengs (f.eks. et visst nivå i "attack" og "fire"), kan de bygges opp til en sterkere modell. Hvert våpen kan stort sett bygges ut i ulike retninger, slik at et våpen kan ende opp som flere ulike modeller, samt at to forskjellige våpen til slutt ende opp som det samme. Har et våpen nådd erfaringsnivå 5, kan du også bryte det opp og overføre noe av attributtene til et annet våpen. På denne måten behøver du ikke å miste all progresjon du har hatt med våpenet ditt. Dette er interessant og skaper en grei variasjon i spillet.

Et klassisk rollespill

Grafikkstilen i Dark Cloud bærer stort preg av det som kjennetegner 2000-tallets rollespill. Den er fargerik, tegneserieaktig og nokså typisk japansk. Litt barnslig vil kanskje noen si, selv om designet på noen av monstrene i spillet, kan skremme hvem som helst på flatmark. 

PS4 versjonen er også pusset opp i HD, slik at spillet ser bedre ut enn noen gang. Selv i år 2015. Bildeoppdateringen er også overraskende stabil, til et så gammelt spill å være. Derimot hvor Dark Cloud virkelig sliter, er bakgrunnsgrafikken på omgivelsene. Den er ikke spesielt pen, ei heller på PS4. Heldigvis er disse omgivelsene stort sett lite synlig, da det er karakterene du tilbringer det meste av fokuset på.


Ja, du kan til og med feste "sola" til våpenet ditt.

Musikken i Dark Cloud er tidløs og stemningsfylt, selv om den i likhet med andre aldrende spill, er temmelig ensformig. Etter å ha kjempet deg gjennom 15-20 levler med den samme bakgrunnsmusikken, kan du bli rimelig "fed-up". På tross av dette, vil musikken i Dark Cloud alltid være noe av det mest minneverdige jeg forbinder den japanske rollespillsjangeren med. Ta denne låta som eksempel..

Satt opp imot dagens standarder, er nok Dark Cloud ganske begrenset. Det er lineært, lettfattelig og tidvis noe ensformig. Klarer du derimot å se forbi dette, å skru tiden 15 år tilbake og huske spillene slike de engang var, er Dark Cloud et vakkert spill. Særlig til å være et av de første rollespillene, både til konsollen og i 3D generelt. Historien holder vann, selv om den sikkert kunne hatt godt av å bli blandet med litt mer mel og melk. Kombinasjonen mellom rollespill og simulasjon, skaper et artig gameplay, der det å oppgradere våpen kanskje er det morsomste av alt. Og grafikken og musikken skaper den gode, klassiske old-school stemningen. For meg var dette et fantastisk gjensyn med et spill som fremdeles ligger høyt oppe på all-time listen min.

Spillet kan lastes ned fra PlayStation Store for 129 kr.




#spillmagasinetreview

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Anders

Anders

26, Eidsberg

Siden jeg fikk min første konsoll: en PlayStation i 1996, har jeg vært svært opptatt av spill. Interessen har bare økt med årene, noe som har ført til at jeg også har begynt å nedfelle den i diverse tekster. Hovedsakelig på Gamereactor's community sider. Det vil jeg også fortsette gjøre i denne bloggen, ettersom ting faller meg inn. Spillsmaken min er temmelig bred, men favorittsjangrene er nok rollespill, action/eventyr og delvis plattform.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits