Anmeldelse: Final Fantasy XV



Denne anmeldelsen er skrevet i samarbeid med Spillmagasinet.

For 10 år siden ble et spill ved navn Final Fantasy Versus XIII annonsert. I løpet av de årene har jeg lagt ned i underkant av 8000 timer i World of Warcraft, Ubisoft har rukket å gi ut 15 Assassin's Creed spill og vi har klart å bevege oss mellom tre konsollgenerasoner. Nå går spillet under navnet Final Fantasy XV og har endelig sett dagens lys. Det knyttes naturligvis store forventninger til et spill som har hatt en så lang utviklingstid. Særlig også når serien har dalt litt i kvalitet i senere år. Selv har jeg lenge vært veldig glad i denne serien og både håper og tror vi fremdeles kommer til å ha glede av den i mange år til. Final Fantasy XV renoverer i hvert fall mye og legger et meget spennende grunnlag for fremtidige spill i denne serien.

Final Fantasy XV finner sted i en verden kalt Lucis. Her følger vi hovedpersonen Noctis Lucis Caleum, tronarving til kongedømmet. Lucis har lenge vært i krig med nabonasjonen Niflheim og en fredstraktat skapes nå for å ende konflikten. En del av traktaten innebærer at Noctis skal gifte seg med Lunafreya Nox Fleuret, det yngste Orakelet i historien og Noctis' barndomsvenn. Noctis setter derfor ut på en ferd mot bryllupsstedet, sammen med sine venner og livvakter: Gladiolus, Ignis og Prompto. Det viser seg derimot at Niflheim bryter sin del av avtalen, invaderer Noctis' hjemby Insomnia og dreper hans far, kong Regis. Etter forræderiet, blir både Noctis og Lunafreya ærklert omkommet. Sammen med sine venner fortsetter Noctis allikevel på reisen for å slå tilbake mot imperiet, fast bestemt på å gjenvinne hans rettmessige trone og kongedømme.


Til tross for småsnodig design, er dette en artig gjeng!

Man merker fort at FFXV byr på en litt annerledes opplevelse. Først og fremst er det mer realistisk enn noen andre spill i serien til nå og ledes an av fire, relativt motebevisste og menn. Mangel på kvinnelige deltakere og hovedpersoner som ser ut som de har rotet seg bort fra et eller annet boyband, gjorde selv meg en smule skeptisk på forhånd. Dog er det et fint ordtak som lyder: "en skal ikke dømme boken etter omslaget." Det er FFXV definitivt et godt eksempel på. Samholdet mellom disse personene, de artige dialogene, måten de støtter hverandre på både i og utenfor kamp og hvordan de møter konfliktene som oppstår, er noe av det som bærer dette spillet fremover. Det er "bromance" på høyt plan og etter å ha tilbringt snart 100 timer sammen med denne gruppen, kan jeg trygt si at jeg har vært borti verre karakterer i denne serien. Du møter i tillegg andre interessante personligheter på veien, litt synd er det bare at noen av dem får altfor lite skjermtid.


Slapp av feminister, det er fremdeles kvinner med i dette spillet.
Om dere er så fornøyd med dem, er en annen sak...


I begynnelsen føltes det litt merkelig å kjøre mellom bensinstasjoner i et Final Fantasy-spill. Dog ble denne følelsen raskt byttet ut med en overveldende glede. FFXV's verden er nemlig enorm, for ikke å snakke om ufattelig pen å se på. Tidvis ble jeg sittende og kjøre til steder jeg ikke trengte å besøke ennå, kun for å suge til meg inntrykkene. Etterhvert føles det bare mer og mer rett, kanskje litt takket være noen velkjente Final Fantasy-elementer som dukket opp på veien. Både klassiske og nye monstre traver rundt omkring på slettene. Noen av dem med et helt utsøkt design. Kjente navn som Biggie, Wedge, Cid og Highwind dukker opp nok en gang og du kan også tilpasse og ri på din helt egen Chocobo. Sist, men ikke minst har FFXV også tradisjonelle "summons". Dog fungerer de litt annerledes i dette spillet. I motsetning til å styre og bestemme alt selv, dukker de nå opp mer tilfeldig. Dette er i og for seg en interessant tilnærming, da de får en litt mer spesiell rolle og det hele føles mer unikt, enn å mane frem Bahamut kun fordi du er for lat til å drepe de stakkarslige level 5 monstrene selv. Summoning-sekvensene kan tidvis være noe langdryge, men i tradisjon tro også vanvittig episke. Himmelen mørkner, lynet slår ned og plutselig står den gudelignende skapningen over deg og tilintetgjør slagmarken så det dundrer i veggene rundt deg.


Tro det eller ei, men dette er faktisk noe av det beste med hele Final Fantasy XV.
 
Gameplayet, og da særlig kampsystemet, er kanskje det som er blitt renovert mest i dette spillet. Fra begynnelsen og helt opp til FFX, har serien vært bygd opp etter et turbasert kampsystem. For min del har dette fungert greit, selv om jeg begynte å bli en anelse lei etter X. Når sant skal sies, foretrekker jeg også litt mer action. Derfor synes jeg tilnærmingen de tok i XII og egentlig også XIII-trilogien, var interessant. Nå har Square Enix tatt det hele enda et steg videre og utviklet det jeg personlig anser som seriens beste kampsystem. Alt foregår nå i sanntid, du har ingen begrensede områder på slagmarken og det er også et større fokus på å unnvike og parere motangrep. Uten å ha spilt disse spillene for mye, så minner det kanskje litt om et Dark Souls/Bloodborne "light". 

Hver karakter har egne unike teknikker de kan lære å bruke i kamp. Gladiolus er "tanken" i gjengen og kan både fokusere på "AoE", men også kraftige "single-target"-angrep. Ignis er en strateg, både gjør og tåler middels med skade, men kan lære nyttige evner som å be gruppen trekke tilbake midt i kampens hete, for å helbrede litt av helsen. Prompto bruker pistoler og holder seg litt i bakgrunnen. Han er definitivt den som tåler minst av alle, men kan påføre nokså greit med skade på fienden. Han kan også ta bilder midt i en kamp, for det fotografinteresserte individ. Noctis er den eneste du kan styre selv og også den som kan påføre mest skade på fienden. Hans "warp-strike" lar deg teleportere rundt, både til fiender, men også til "warp-points" der han kan gjenoppbygge litt av helsen og magimeteret sitt. Gjennom hele spillet vil du også finne ulike våpen kalt "Armigers" som Noctis kan ta i bruk. Disse varierer i design og funksjon. Noen er raske, men vil påføre mindre skade, mens noen er tyngre og påfører større skade. Blir savnet etter turbaserte kamper for stort, så har spillet også en "wait-mode" som gir en litt mer strategisk tilnærming i kamper. Det blir aldri det samme som tidligere spill, men i hvert fall litt mer likt.

Rent generelt er kampsystemet fartsfylt, intenst og givende. Ofte kastet jeg meg inn i kamper mot monstre jeg ikke engang hadde behov for å slåss mot, kun fordi det var så morsomt.


Noen ganger går det litt over stokk og stein (høhø), men stort sett er dette veldig underholdende.

Om det er noe jeg har å utsette kampsystemet på, er det at kameraet tidvis sliter med å holde følge. Dette merker man særlig på større områder og i kamper hvor du slåss mot mange fiender samtidig. Unnviking og parering er heller ikke like essensielt som i visse andre spill, da det skal nokså mye til for å få "game over" i dette spillet. Når en karakter mister hele helsebaren sin, går han nemlig inn i en "danger-modus". Når dette skjer, kan de andre karakterene løpe bort og redde han og helsen vil regenereres med en viss prosent. Det skal derimot sies at det føles ganske bra når du først får til unnvikelsesmanøvrene og kan danse fra fiende til fiende, uten å ta nevneverdig med skade. Har du nok potions kan du uansett helbrede deg når som helst.
Magi har derimot fått en relativt simpel rolle i dette spillet. Du må nå samle opp energi fra ressurser i naturen og lage magien selv på flasker du kaster på fienden. Disse vil dog også skade deg selv og lagkameratene dine, så de er sjeldent noe særlig til nytte, med mindre du møter en fiende som har en signifikant svakhet mot et av elementene.

Når det gjelder musikken, har den alltid vært viktig, både for undertegnede og serien generelt. Litt synd er det derfor at den legendariske seriekomponisten Nobuo Uematsu, ser ut til å ha takket for seg. Da er derimot ikke Yoko Shimomura en dum erstatning. Shimomura har deltatt i utviklingen av musikken i blant annet Kingdom Hearts og det gudommelige Xenoblade Chronicles og leverer også et resultat det lukter svidd av i FFXV. Pianoet har hun alltid mestret til fingerspissene og ledsaget av et orkester og operasangere blir det hele ufattelig vakkert. I tradisjon tro gjør dette at musikken nok en gang er noe av det som falt aller, aller mest i smak i et Final Fantasy spill for min del. Musikken i kampene varierer avhengig av natt og dag, områder og monstertyper og byene du besøker bærer ofte et lett og  lystig preg. Et annet nydelig tilskudd er muligheten til å samle CD'er med musikk fra tidligere spill, som du kan høre på i radioen til gjengens bil: Regalia. En flott påminnelse på hvor fantastisk musikk denne serien har hatt og fremdeles har. Å ta av fra bakken med Regalia Type F, mens "Highwind Takes to the Skies" spilte i bakgrunnen, var et av mange øyeblikk som ga meg frysninger opp hele ryggraden. 


Ignis låner bort brillene sine til de som måtte mene at dette ikke er pent.

Ankepunktet i Final Fantasy XV, er nok historien. Det skal sies at plottet og settingen er relativt interessant, men historien er både klønete og nokså dårlig fortalt. Dette begynner i og for seg å bli en liten vane i denne serien. Først og fremst så er historien i FFXV, den korteste i spillet til nå. Om du går fullt ut for å fullføre historien, uten å gjøre noe annet, vil du nok gjøre den ferdig på mellom 10-15 timer. Spillet har derimot en inndeling som skal gjøre første delen mer åpen og frittstående, mens spillet snevres inn til det mer lineære i andre halvdel. Problemet er bare at andre halvdel går altfor fort og i bunn og grunn ikke gir svar på så fryktelig mye. Det skal sies at det vil hjelpe å se filmen Kingsglaive og animeserien før du går løs på spillet, men så kan man da spørre seg om det skal være nødvendig for et spill som har vært i utvikling så lenge. Og hvorfor skal historien være så usaklig kort, når spillet generelt er så vanvittig stort? Det kan se ut som Square Enix har innsett feilen selv, da de planlegger å legge til mer historisk innhold i fremtidige DLC'er. Jeg takker og bukker selvfølgelig for det, men står fortsatt litt på spørsmålet om dette ikke er noe man skulle kunne forvente fra hovedspillet selv.

Utenom historien byr spillet uansett på nok av ting man kan gjøre. Det finnes mange sideoppdrag, du kan utforske skjulte dungeons, jakte på større og mer utfordrende monstre, eller rote deg inn i festlige situasjoner med vennegjengen. Karakterene har også egne evner, eller rettere sagt hobbyer, du kan trene opp i løpet av spillet. Noctis er glad i å fiske, Gladiolus er en mann som liker å utforske naturen, Ignis disker opp ulike retter, mens Prompto ser sitt snitt til å dra frem kameraet så ofte som mulig. 


Kampen mot den beryktede Adamantoise, er litt av en opplevelse. På både godt og vondt.

Final Fantasy XV skiller seg mye ut fra andre spill i serien, men er allikevel Final Fantasy på sin egen, rare måte. Historien er nok selve akilleshælen i spillet, både når det gjelder innhold, lengde og å gjøre seg forstått. Den er derimot ikke så dårlig at den ødelegger helhetsinntrykket for mye. Hvis man uansett snur litt på flisa og ser på XV som det spillet det egentlig gir seg ut for å være, finner man et roadtriplignende eventyr med 4 gode venner. Disse øyeblikkene i seg selv, er nok til å skape en historie som er minneverdig nok. Det faktum at spillet også er mer åpent og mindre lineært enn noen gang, er også med på å gjøre at man kan overse en småsimpel historie. For utenom den, er FFXV et spill som leverer på absolutt alle plan. Karakterene er mye mer enn det førsteinntrykket viser og best av alt er det kanskje at de skiller seg litt ut fra karaktertyper vi har sett 150 ganger før i diverse spill. Kampsystemet er, etter min mening, det mest givende i serien til nå. Verdenen er stor, den er flott og det føles herlig å sette seg i bilen for å utforske den videre. Utenom historien har du ellers nok innhold til fint å kunne bikke et tresifret antall timer i spillet. Sist, men ikke minst er musikken fremdeles fantastisk og til syvende og sist muligens det jeg likte aller best med hele spillet. Det er i så fall heller ikke første gang når det gjelder Final Fantasy og jeg gleder meg allerede til å se hva Square Enix kan diske opp som neste kapittel i serien. Forhåpentligvis går det ikke 10 år til.

Final Fantasy XV er ikke perfekt og det når heller ikke helt opp til favorittene mine i denne fantastiske serien. Det er allikevel et av spillene jeg har kost meg mest med i år og sannsynligvis også det jeg har lagt ned flest timer i. Det får derfor det sterkeste av dette terningkastet jeg kan gi.

 

 

4 kommentarer

Kjetil Hynne

18.12.2016 kl.23:29

Flott anmeldelse :) det fortjener virkelig den karakteren med tanke på innholdet og godt gjennomført kampsystem. En av mine høydare må vel være kampen mot leviathan hvor man virkelig får en følelse av å være guddommelig :)

Anders

19.12.2016 kl.08:20

Kjetil Hynne: True. Mange interessante bosskamper. Likte også godt Titan, Ravus og kanskje spesielt Ifrit (dat music, hoi hoi hoi).

AndyLonn

19.12.2016 kl.07:15

Flott anmeldelse Anders. Jeg er vel omtrent 14 timer inn og dette er vel det meste jeg har brydd meg med et Final Fantasy spill siden XII. Mektig imponert av hva Square Enix har kokt sammen.

Men med det sagt så kommer jeg nok ikke til å spille mer før de har patchet historien inn der den mangler

Anders

19.12.2016 kl.11:05

AndyLonn: Det er nok ikke så dumt. Lurer litt på hvordan jeg skal få surret meg tilbake til kapittel 13, når de legger til nytt innhold.

Skriv en ny kommentar

Anders

Anders

26, Eidsberg

Siden jeg fikk min første konsoll: en PlayStation i 1996, har jeg vært svært opptatt av spill. Interessen har bare økt med årene, noe som har ført til at jeg også har begynt å nedfelle den i diverse tekster. Hovedsakelig på Gamereactor's community sider. Det vil jeg også fortsette gjøre i denne bloggen, ettersom ting faller meg inn. Spillsmaken min er temmelig bred, men favorittsjangrene er nok rollespill, action/eventyr og delvis plattform.

Kategorier

Arkiv

hits