Årets spill: 2016



Nok et år er i ferd med å takke for seg. Nok et år med oppturer, nedturer og alt som hører livet med. Det innebærer selvfølgelig også en del spilling. I år har jeg vært igjennom flere titler enn i fjor, grunnet ulike årsaker. Jeg har allikevel ikke klart å få med meg alt av det som kan surre rundt i de ulike konsoller. Det kan være både spill jeg fint sto over, men også spill jeg gjerne skulle spilt, men aldri rakk å prioritere. Av sistnevnte finner vi eksempler som The Last Guardian, Dishonored 2, Inside og Ratchet & Clank, mens vi i "hoppet glatt over"-kategorien, har spill som Battlefield 1, Doom, The Division og Watch Dogs 2. Men i år, som i fjor, som i forfjor og året før der, er det de 10 spillene som har preget meg mest i løpet av året, jeg pleier å plukke ut. Etter litt grubling, var det følgende jeg kom frem til:

10. The Witness

The Witness er et bemerkelsesverdig spill. Det finner sted på en tropisk øy, men ikke en hvilken som helst øy. Øya er et eneste stort puslespill, med gåter lurende rundt enhver krok. Det sies at det skal være omlag 650 gåter til sammen, men så langt som å løse alle, kom nok ikke jeg. Gåtene er stort sett bygd opp som labyrinter og kan tidvis være ekstremt frustrerende. Lettelsen er derimot like stor når du faktisk løser en gåte. Det er heller ingen bestemt rekkefølge på dem, da løsningen på én gåte kan ligge skjult et annet sted på øya. The Witness er et tålmodighetens spill og således kanskje ikke helt skreddersydd etter min smak. Men en nokså forfriskende spillopplevelse ble det nå allikevel.


This game is a-MAZE-ing.

9. Abzû

Det finnes mye i vårt univers vi mennesker fremdeles vet ganske lite om. Et eksempel fra vår egen klode, er havet. Selv har jeg alltid vært fascinert av områdene som dekker 70% av jorden og hva som kan skjule seg i de dypeste avgrunner i verden. Abzû er således et ypperlig spill for å pirre denne nysgjerrigheten. Spillet tar deg med på undervannsreise hvor du utforsker ulike deler av havet og samhandler med akvatiske dyr. Spillet er ikke langt, det er relativt lineært og har ikke et særlig omfattende gameplay. Allikevel er det en unik opplevelse, grunnet settingen, atmosfæren og den utrolig flotte visuelle stilen. Og blant alle de uttalige AAA-titlene, er det faktisk veldig greit med et lite avbrekk av denne typen.


Abzûlutt et nydelig spill.

8. World of Warcraft: Legion

I år feirer jeg og Wow et 10 års-jubileum. 9. januar 2006 logget jeg på for aller første gang. Å utelukke spillet fra denne listen, ville derfor vært ukristelig. Dog skal ikke Wow få en plass her av ren sympati, for Legion er virkelig en utvidelse med mye kvalitet. Makslevelet er økt til 110, nye landområder er lagt til, nye oppdrag skal utføres og den nye helteklassen: Demon Hunter gjorde sitt inntog i spillet. Det som allikevel gjør Legion bedre enn de 2-3 siste utvidelsene er at det har lagt litt mer fokus på historie og en ganske interessant en sådan. The Burning Legion er en av de aller største truslene som har eksistert i Warcraft-universet og det skal derfor bli spennende å se hvor langt de drar det i denne utvidelsen og hva som venter i fremtidige utvidelser. Selv om det stadig blir kortere mellom hver gang jeg går smått lei spillet, så finner jeg fortsatt glede i å besøke Azeroth med jevne mellomrom. Selv etter et helt tiåar i spillet.


Azeroth, we have a problem...

7. The Witcher 3: Blood and Wine

Noen vil kanskje tenke at det er litt urettferdig at en utvidelse til et spill som ble sluppet i fjor (og som forsåvidt også scorte høyt på den listen), blir inkludert blant årets spill. Samtidig føler jeg også at det ikke er det, da denne utvidelsen i seg selv er bedre enn mange av enkeltspillene som har blitt sluppet i år. I Blood and Wine tar Geralt turen til Toussaint, et land skjermet for krig og elendighet og som derfor er umåtelig vakkert. Utvidelsen byr videre på mye av det som gjorde originalspillet så bra: fortsettelse på en spennende historie, flere velskrevne karakterer, nye oppdrag å utføre, nye monstre å drepe og store landområder å utforske. For min del er det i hvert fall på sin plass at fjorårets beste spill får enda litt mer hyllest. Også i år.


For å sitere Bruce Almighty: "B-E-A-uuuuutiful".

6. Pokémon Sun & Moon

Helt siden de originale spillene Red/Blue/Yellow, har jeg fulgt denne serien opp, ned og i mente. Når sant skal sies, begynte jeg også å bli en smule lei i sjiktet: Diamond/Pearl og Black/White. X/Y føltes en smule mer forfriskende, men samtidig var oppskriften akkurat den samme som den har vært i 20 år. 
Nykommerne Sun/Moon helrenover ikke akkurat denne oppskriften, men de er allikevel noen av de mest givende Pokémon-spillene siden Ruby/Sapphire/Emerald. Akkurat hva som er årsaken til dette, må gudene vite, men jeg har prøvd å resonnere meg frem til noen muligheter. Først og fremst er spillet mer i 3D enn noen gang og ligner i grunn nå mer på konsollspillene Colosseum/XD: Gale of Darkness, enn de gamle forgjerne på GameBoy og DS. Spillene har også endret litt på innhold man gjerne har sett tidligere. Blant annet er både gymledere og HM-moves fjernet helt. Egne Alola-former av originale Pokémon er også en festlig nyhet. Kanskje hjalp det også litt å få nostalgibomben Pokémon GO, slengt i trynet tidligere i år.


"Dramatic faces". Nå også i Pokémon.

5. Fire Emblem: Fates

Strategispill er ikke helt min greie, men Fire Emblem er fortsatt en serie jeg setter pris på. 3DS-spillet Fire Emblem: Awakening, var et veldig godt spill og det er jaggu oppfølgeren også. Eller burde man kanskje si oppfølgerne? Fire Emblem: Fates er nemlig delt opp i 3 forskjellige spill: Birthright, Conquest og Revelation. De er basert på samme hovedhistorie, men den fortelles fra ulike vinkler avhengig av hvilket spill du spiller. I Fates er det to kongedømmer som er i konflikt og du velger bl.a. hvilken side du vil støtte. Spillet er ellers ganske likt Awakening, med det strategiske turbaserte kampsystemet, enheter du kan rekruttere, oppgradere og tilpasse og ekstrainnhold som å oppnå giftemål eller gå ut i strid med klassiske helter fra serien. Alt sammen koker ned til noen av de aller beste spillene som er å få tak i på Nintendo's håndholdte konsoll.


De kongelige fra hus Nohr og hus Hoshido. En munter gjeng.

4. Dark Souls III

Fjorårets Bloodborne la jeg ikke veldig mye arbeid i, før jeg lånte det bort til en kompis. I år var det derimot på tide å ta seg selv i nakken, da nærmere bestemt med Dark Souls III. Inntrykket jeg endte opp med, var det jeg hadde mistenkt så smått på forhånd. Joda, man dør fremdeles i et kjør, men bak dødsangsten ligger det et hinsides gjennomført rollespill, hvor du kan tilpasse våpen, utstyr og klasser ned på detaljnivå. Omgivelsene du beveger deg rundt i er mesterlig designet, atmosfæren er ufyselig guffen og etter å ha kjempet deg gjennom horder av alskens skremmende skapninger, står du til slutt ansikt til ansikt med helvete sjøl. Da handler det om å ha tunga rett i munnen og tenke smart. Heldigvis er også kampsystemet i Dark Souls III meget solid, hvor du ruller unna, blokker og parrerer motangrep i et desperat forsøk på å overleve. Mer intense bosskamper enn dette har i hvert fall ikke jeg vært borti.


Koselig julestemning. Enn så lenge...

3. Overwatch

Blizzard har også besøkt nye jaktmarker i år og prøvd seg i FPS-sjangeren. Etter et X-antall timer i Call of Duty, har jeg begynt å gå noe lei akkurat denne sjangeren. Men så er det Blizzard det er snakk om, samtidig som Overwatch heller ikke er et typisk FPS. Her er fokuset lagt på samarbeid, gjennom lagbaserte kamper og helter med ulike evner og egenskaper. Om du vil innta rollen som tank, support, forsvar eller offensiv slagkraft er opp til deg, men ofte er det lurt å komponere et balansert lag. Den visuelle stilen minner mye om Disney's Pixar filmer og heltene er mange, unike og med egne bakgrunnshistorier. Du kan spille i forskjellige moduser og det er fort gjort å bli med, samt gjennomføre en runde. Det flytende og svært avhengighetskapende gameplayet, gjør det derimot også veldig lett å bli sittende når du først har begynt. Bare én runde til du liksom...


With every death, comes honor. With honor, redemption.​

2. Final Fantasy: XV

Det knyttes ikke akkurat små forventninger til et spill som først ble annonsert for 10 år siden og som attpåtil er et tilskudd til en av dine favoritt spillserier. Skepsisen spredte seg litt på forhånd hos meg også, men gud bedre hvor fort den ble skylt til side da jeg endelig fikk satt meg ned med spillet. Spillets mannlige kvartett bringer frem et vennskap, samhold og artige dialoger som raskt fikk et stort fokus gjennom hele spillet. Det helt nye kampsystemet er svært fengende, verdenen er stor, åpen og en ren fryd for øyet. Musikken følger i tillegg i sporene til den skyhøye kvaliteten som var særlig kjent under Uematsu's glansperiode. Til syvende og sist var det fint lite jeg ikke likte med Final Fantasy XV, selv om historien både var kort, rotete og tidvis vanskelig å sette seg inn i. Det trekker derimot ikke nok ned i et spill med så mye godt innhold, at jeg allerede har klart å nedlegge et tresifret antall timer i det.


Den desidert beste sesongen av Gutta på tur.

1. Uncharted 4: A Thief's End

Å kåre årets spill var ingen enkel affære. Faktisk gikk jeg en stund og lurte på om tittelen skulle gå til Final Fantasy: XV. Hadde jeg basert valget på det spillet jeg har spilt mest og hatt det morsomst med, kunne det fort skjedd. Etter litt betenkningstid, valgte jeg derimot å gi den til det jevnt over beste spillet som ble sluppet i år. Og akkurat der er Uncharted 4 i en særklasse. Sett over ett, er det vel nesten det nærmeste du kommer perfeksjon, i hvert fall i denne sjangeren. Vår alles favoritteventyrer Nathan Drake, legger ut på en siste utflukt. Denne gangen sammen med sin bror Sam som har dukket opp på mystisk vis. I kjent Uncharted-stil består reisen av storslåtte landområder, actionfylte øyeblikk og vittige ordvekslinger. Hele pakken er bedre enn noen gang, også grafikken som kanskje er den aller beste jeg har sett i et spill til nå. I tillegg har Uncharted 4 en epilog som det for meg kun er Metal Gear Solid 4 som kan utfordre. Det er alt i alt en komplett avslutning på en av PlayStations aller beste serier og en spillfigur mange nok kommer til å savne.


Naughty Dog, stop playing with my feels. Eller forresten, ikke gjør det.

Ekstrastoff:

Mobilens år?

Jeg er generelt sett en person som spiller lite på mobilen. Prioriteringen går stort sett til stasjonære konsoller eller håndholdte som 3DS. I år har jeg derimot lagt ned en del timer med spill på mobilen, i all hovedsak takket være 3 titler:

Adventures of Mana:

Nyversjonen av det klassiske Final Fantasy Adventure, var et spill jeg fikk muligheten til å stifte bekjentskap med relativt tidlig i år. Rent generelt var det et greit rollespill, men det ble naturlig nok litt begrenset til plattformen det ble sluppet til.

Mobius: Final Fantasy

I de senere år har Square Enix begynt å slippe diverse Final Fantasy spill til mobilmarkedet. Her har det dukket opp mye av ymse kvalitet, men som en nokså stor fan av serien, pleier jeg ofte å sjekke ut det meste. Mobius: Final Fantasy er blant de siste som ble sluppet og er i all hovedsak en forenklet kopi av Final Fantasy XIII-serien. Ganske ensformig i lengden, men greit tidsfordriv endte det nå opp som uansett.

Pokémon GO

Det er ikke akkurat få mennesker som fikk med seg sommerens store verdensplage. Nintendo's nye konsept lot oss gå rundt i vår virkelige verden og fange fantasimonstrene vi har gjort så mange ganger før. Det har vel blitt diskutert opp, ned og i mente om hvorvidt dette spillet er særlig bra, men at folk ble hekta er det liten tvil om. Det gjelder også undertegnede. I den verste perioden rundt midtsommerstid, var jeg nok i samme båt som denne karen.

Nyutgivelsenes år:

Det begynner å bli en del utviklere som er glade i å pusse opp mange av sine eldre spill. I 2016 har jeg hatt et gjensyn med Twilight Princess HD, Skyrim Special Edition, Assassin's Creed: The Ezio Collection, tidligere nevnte Adventures of Mana, Dragon Quest VII: Fragment's of the Forgotten Past, Call of Duty: Modern Warfare Remastered, PS4 utgaven av Rise of the Tomb Raider, samt en av all-time favorittene Final Fantasy IX på Steam. I tillegg går jeg fremdeles og venter på å få tid til å spille Bioshock: The Collection og Valkyria Chronicles Remastered... 


Ja Square Enix, hvis dere kunne porte over dette spillet til PS4 også, hadde det vært veeeeeeeeeldig fint...

Takk for i år!

Noen forventninger til spillåret 2017, dukker opp snart.


 

 

2 kommentarer

AndyLonn

28.12.2016 kl.17:25

Flott liste dette kompis. Skal se om jeg ikke får postet min før nyttår. Må bare få spilt litt mer FFXV først

Anders

28.12.2016 kl.18:10

AndyLonn: Thanks m8! Ser frem til det >:)

Skriv en ny kommentar

Anders

Anders

26, Eidsberg

Siden jeg fikk min første konsoll: en PlayStation i 1996, har jeg vært svært opptatt av spill. Interessen har bare økt med årene, noe som har ført til at jeg også har begynt å nedfelle den i diverse tekster. Hovedsakelig på Gamereactor's community sider. Det vil jeg også fortsette gjøre i denne bloggen, ettersom ting faller meg inn. Spillsmaken min er temmelig bred, men favorittsjangrene er nok rollespill, action/eventyr og delvis plattform.

Kategorier

Arkiv

hits