hits

Anmeldelse: Xenoblade Chronicles 2



I 2013 jobbet jeg på den lokale Elkjøp-butikken i hjembygda. Vi hadde naturlig nok ikke det største utvalget, sammenlignet med større butikker, men en og annen skjult skatt hadde vi. En dag jeg ryddet i spillhyllene, oppdaget jeg én enslig kopi av et spill til Nintendo Wii, kalt Xenoblade Chronicles. Den gang var nok ikke spillet særlig kjent for verken meg eller resten av verden, men coveret talte til meg på en slik måte at jeg følte jeg måtte prøve det ut. Spol frem noen måneder i tid og Xenoblade Chronicles endte opp som et av mine favorittspill gjennom tidene. 2 år senere fikk spillet en "spin-off oppfølger" ved navn Xenoblade Chronicles X. Med et litt større MMO-preg en tradisjonelle rollespill, ble ikke X helt det jeg hadde forestilt meg, men det var fremdeles et meget godt spill. Påfølgende 2 år har den nå etablerte serien fått et nytt tilskudd, denne gang en ren oppfølger til originalspillet. Man trenger vel verken å være rakettforsker, lottomillionær eller medlem av Mensa for å skjønne at dette spillet skulle dukke opp på radaren min. Spørsmålet er om det klarte å bergta meg like mye som forgjengeren gjorde, 4 år tilbake.

Xenoblade Chronicles 2 finner sted i en annen verden enn originalspillet. I verdenen kalt Alrest, lever menneskene på et hav laget av skyer. Her er de bosatt på gigantiske vesener kalt titaner, hvert med sitt eget miljø, natur og habitat. Men titatene dør sakte men sikkert ut, noe som til slutt vil føre til at menneskene drukner i havet. Dette skaper ville tilstander blant menneskeheten, med fraksjoner som inngår i strid om ressurser og landområder. I midten av det gigantiske, skykledde havet, står verdenstreet. På toppen av verdenstreet er det sagt at det eksisterer et paradis ved navn Elysium, hvor menneskene kan leve i fred fra undergangen som venter dem. Men hvordan man når dette paradiset, er det ytterst få som vet.

Som andre individer som vandrer på denne planeten, har jeg alltid vært fascinert av det som skulle befinne seg både over skyene og under havet. Naturlig nok finner jeg derfor settingen i Xenoblade Chronicles 2 meget interessant. Vår nye hovedkarakter Rex, bor på ryggen til en titan han kaller "gramps" og tjener til livets opphold ved å dykke etter gjenstander i havet. Ganske tidlig klarer han å rote seg borti en gruppe med tvilsomme leiesoldater ved navn: Torna. Dette setter i gang en rekke hendelser som snart fører han i møte med sin nye følgesvenn: Pyra. Pyra er egentlig et våpen, men i klassisk japansk stil har hun klart å innta formen til en lettkledd, småsjenert tenåringsjente, med over gjennomsnittet stor puppestørrelse. Rent generelt ser hovedkarakterene nå litt ut som karakterer hentet ut fra din hverdagslige japanske animasjonsserie. Merkelig nok er gruppen Torna designet av Tetsuya Nomura og bærer derfor et større preg av utseende fra spill som Final Fantasy og Kingdom Hearts. Hvorfor de har valgt to vidt forskjellige karakterdesign, får de lærde strides om. I tillegg til det karakteristiske designet, har Xenoblade Chronicles 2 et mye større innslag av lavpannet humor enn sine to forgjengere. Personlig liker undertegnede slik humor, så for min del er det helt greit.


Som Jim Carrey så fint sa i filmen Bruce Almighty: "B-E-A-uuuuutiful.

I likhet med relativt mange japanske rollespill, tar det noen timer før spillet kommer skikkelig i gang. Karakterene er kanskje ikke like interessante som de var i det originale Xenoblade, men de vokser på deg, i takt med historien som etter hvert blir ganske spennende. Vår kjære Rex har kanskje ikke det mest kreative designet i spillhistorien, men han er heller ikke den pottesure og ufølsomme, eller det smått irriterende, vandrende spørsmålstegnet som ofte er å oppdrive i denne sjangeren. Og for mitt vedkommende er det dette som er av betydning for hvorvidt karakteren ender opp som minneverdig eller ikke.Som andre individer som vandrer på denne planeten, har jeg alltid vært fascinert av det som skulle befinne seg både over skyene og under havet. Naturlig nok finner jeg derfor settingen i Xenoblade Chronicles 2 meget interessant.

Vår nye hovedkarakter Rex, bor på ryggen til en titan han kaller "gramps" og tjener til livets opphold ved å dykke etter gjenstander i havet. Ganske tidlig klarer han å rote seg borti en gruppe med tvilsomme leiesoldater ved navn: Torna. Dette setter i gang en rekke hendelser som snart fører han i møte med sin nye følgesvenn: Pyra. Pyra er egentlig et våpen, men i klassisk japansk stil har hun klart å innta formen til en lettkledd, småsjenert tenåringsjente, med over gjennomsnittet stor puppestørrelse. Rent generelt ser hovedkarakterene nå litt ut som karakterer hentet ut fra din hverdagslige japanske animasjonsserie. Merkelig nok er gruppen Torna designet av Tetsuya Nomura og bærer derfor et større preg av utseende fra spill som Final Fantasy og Kingdom Hearts. Hvorfor de har valgt to vidt forskjellige karakterdesign, får de lærde strides om. I tillegg til det karakteristiske designet, har Xenoblade Chronicles 2 et mye større innslag av lavpannet humor enn sine to forgjengere. Personlig liker undertegnede slik humor, så for min del er det helt greit.

Stemmeskuespillet er igjen preget av britisk-engelsk, over hele fjøla kan man vel si. Karakteren Nia høres ut som hun er dratt rett ut av en irsk pub og det er igrunn ganske kult. Ærlig talt mener jeg stemmeskuespillet har fått litt vel mye tyn og synes ikke det er så ille som en del skal ha det til. Enkelte karakterer sliter kanskje litt med å uttrykke seg emosjonelt, men ellers passer hver stemmeskuespiller ganske godt til karakterene. Nå er det verdt å legge til at jeg sjeldent har noe imot dubbet stemmeskuespill uansett og at jeg, i hvert fall i spillsammenheng, foretrekker å forstå hva karakterene sier. Om man skulle være av en helt annen oppfatning, kan japanske stemmer lastes ned som en gratis DLC via eShop og det kan byttes frem og tilbake mellom engelsk og japansk som man selv ønsker.


"THINK YOU CAN TAKE ME?!" 

Og når vi først er inne på lyd, så må vi snakke om musikken. For herregud volum 2.5.
Det er en grunn til at musikken i Xenoblade Chronicles omtrent blåste hodet av meg så fort jeg tok mine første steg i startområdet. Xenoblade Chronicles X klarte ikke helt å gjenskape den samme magien. På tross av et relativt greit utvalg av gode låter, var det ikke alle låter som var like fengende. Hele musikkstilen var også ganske annerledes, selv om den passet spillet relativt bra. Xenoblade Chronicles 2 gjør derimot nøyaktig det samme som originalen og slenger et lydspor i trynet ditt som er helt vanvittig. Jeg hadde allerede forhåpningene klare da jeg så at deler av teamet fra det originale Xenoblade var tilbake. Men det var ikke før nærmere spillets lansering, det slo meg at hovedkomponist Yasunori Mitsuda, også står bak musikken i blant annet Xenogears og Chrono Trigger. Det burde vel egentlig si sitt.

Gameplayet følger også mye av oppskriften til sine forgjengere. Alrest er en enorm semi-åpen verden, hvor hver titan du besøker har et levende økosystem. Områdene er svært innbydende og er tidvis på grensen til å ta pusten fra deg. Og derfor er det fort gjort å spore av et oppdrag, i ønske om å ville utforske massene. Kampsystemet er fremdeles det MMO-lignende kjent fra foregående spill, hvor karakteren din angriper automatisk og du får tilgang til en rekke evner kalt "Arts". Noen arts gjør mer skade foran eller bak fienden, andre avhenger av f.eks. hvor mye helse du har igjen. Posisjoneringen er sentral, men det er også det nye systemet bygget rundt Driver og Blade-combos. I Xenoblade Chronicles 2 er Drivers personer som kan "binde seg" til inkarnasjoner av ulike våpen. Disse kalles for Blades og har som oppgave å støtte sin Driver under kamp. Driveren får tilgang til artsene som h*ns Blade innehar og hver Blade er også knyttet opp mot et spesifikt element. Ild er f.eks. Pyra's element. I kampens hete kan utnyttelsen av Driver og Blade-combos, ha stort utslag på utfallet. Driver-comboene går ut på å bruke evnene: Break -> Topple -> Launch -> Smash. Gjør man det i nøyaktig den rekkefølgen, vil fienden både settes ut av spill noen få sekunder, men også ta enormt med skade.


"Double Spinning Edge". Gjett 3 ganger hva den evnen gjør.

Blade-combos er et litt mer komplekst system. Som nevnt representerer hver Blade et element. Fiender gjør det samme, hvor noen også innehar evnen til å skifte mellom elementer. I det øyeblikket en fiendes element er synlig, handler det om å bruke spesialangrepet til en Blade av motsatt element. Er fienden ild, lønner det seg f.eks. å skifte til en Blade som er av elementet vann. Dette setter i gang en kjedereaksjon, hvor du følger en pyramide av elementer du må "ødelegge". Klarer du å ødelegge alle elementene til en fiende innen en viss tidsfrist, vil du låse opp en "elemental burst", som forvolder massivt med skade. Det tar noen timer før man virkelig forstår dette systemet og selv om det kan få kampene til å virke svært ensformige, er det noe med hele dette kampsystemet som er utrolig vanedannende. Om det er flashy animasjoner i det du gjør "critical damage" fra siden eller den deilige følelsen du får av å slippe løs en elemental burst og gjøre mer skade enn helvete selv, er jeg neimen ikke sikker på. Men for min del blir kampene i Xenoblade-spillene svært sjeldent kjedelige.

I likhet med sine forgjengere, er Xenoblade Chronicles 2 også preget av noen merkelige designvalg. Å navigere har f.eks. aldri vært spesielt lett i disse spillene. I dette spillet følger du en pil øverst på skjermen, som vil si hvor langt unna du er og om lokasjonen ligger over, under eller til siden for deg. Minikartet er så og si ubrukelig og for mitt vedkommende ble det slått av tidlig i spillet og nær sagt aldri slått på igjen. Menyene kan fortsatt virke rotete, men de er samtidig et stort steg opp fra originalen. Kampsitater har blitt litt av sjarmen med Xenoblade, men selv jeg må tidvis finne meg selv i å lure på hva utvikleren tenkte på da de valgte å legge det til. I Xenoblade Chronicles 2 er det nemlig visse typer fiender som spammer de samme 3 (!) sitatene hele tiden i løpet av en kamp. Om dette er en bug vet jeg ikke, men nå har det da også blitt en hit på internett. Derfor kan jeg ikke annet enn å glise av det og da er det i hvert fall godt for noe. Om du ender på randen til å bli gal, kan du alltids skru av stemmene under innstillingene.


Hei, jeg har rotet meg bort fra Final Fantasy. Og jeg er slem.

Rare designvalg til side, heldigvis dypper også Monolith Soft penselen i riktig malingspann. Hvert område i Xenoblade Chronicles 2 er fylt med ulike "locations", hvor du ved et lett tastetrykk kan reise tilbake til senere. Å dø i kamp vil også straffe deg i vesentlig liten grad. Man mister ikke holdbarheten på utstyret sitt, slik at man må gå rundt og bekymre seg for når man skal dra å reparere det. Når man dør blir man også kun sendt tilbake til siste "location", som svært ofte er ganske nærme der du eventuelt skulle finne på å stryke med. Tilpasningene av karakterene består ikke lenger av å bytte ut hele rustninger, men du kan gi hver Driver litt tilbehør, kjøpe oppgraderinger til våpen, samt bytte ut "chips" i en Blade. Dette kan endre på alt fra økt skade til mer helse hos Driveren. En Blade har også sitt eget "affinity-tre", hvor den kan lære nye evner når visse kriterier er oppfylt. Det kan være noe så enkelt som å spise Bladen sin favorittmat eller drepe et visst antall monstre i et område.

Hver Blade har som nevnt tidligere et element, et sett med arts og i tillegg egne "field skills". Det dreier seg om ting som foregår utenfor kamp, f.eks. kan en "wind-blade" hjelpe deg med å "fly" over steder som vanligvis er vanskelig å komme til. Disse evnene blir etter hvert ganske sentrale for progresjonen, så det lønner seg å følge litt med på dem og plukke ut de Blades'ene som egner seg best både i kamp og utenfor. Nye Blades samler du opp etter hvert og som oftest dukker de opp i "core-crystals" du plukker opp underveis. Standard Blades ser ofte temmelige like ut, men du har også muligheten til å få tak i sjeldnere Blades, med et mer unikt design og våpensett. Har du samlemani, kan det for bli en heftig jakt.


Dam, dam, dam. Poppi-power.

Xenoblade Chronicles har nå for alvor blitt en spillserie, bestående av spill som muligens er sydd sammen til et spesifikt publikum. Xenoblade Chronicles 2 slekter på sine forfedre, med et spilldesign som krever tålmodighet og således både kan bli overveldende og frustrerende for mange. For undertegnedes del, begynner det å gå opp for meg at jeg kanskje er blant dette spesifikke publikummet. For min del er nemlig Xenoblade Chronicles 2 sine gode sider, i likhet med originalspillet, så sterke at det er lett å overse feilene det gjør. Historien bygger seg opp til å bli ganske engasjerende og spesielt belønnende om du har fullført det originale Xenoblade. Persongalleriet er en gjeng du vil lære å like, fylt med fiffige sitater og humreverdige øyeblikk. Og musikken ... den er vel nok en gang fra et annet solsystem. Alt dette er krydret med et komplekst gameplay, som krever litt innlæringstid. Men det er virkelig verdt det når alt sitter. Det er ikke uten grunn at jeg har begynt å verdsette disse spillene så høyt og det er heller ikke uten grunn at japanske rollespill fremdeles er en av mine favorittsjangre. Det er på grunn av spill som Xenoblade Chronicles 2.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anders

Anders

27, Eidsberg

Siden jeg fikk min første konsoll: en PlayStation i 1996, har jeg vært svært opptatt av spill. Interessen har bare økt med årene, noe som har ført til at jeg også har begynt å nedfelle den i diverse tekster. Hovedsakelig på Gamereactor's community sider. Det vil jeg også fortsette gjøre i denne bloggen, ettersom ting faller meg inn. Spillsmaken min er temmelig bred, men favorittsjangrene er nok rollespill, action/eventyr og delvis plattform.

Kategorier

Arkiv