hits

Årets spill: 2017



2017 har vært et vanvittig spillår, med noen helt enorme titler. En del av de så store at jeg så vidt har klart å dytte inn 10 spill på listen. Men til tross for færre titler enn foregående år, har ikke spilletiden min gått ned. Derimot har det naturligvis ført til at det er en noen spill jeg ikke har fått mulighet til å spille i år. Her kan vi nevne spill som: Tekken 7, Shadow of War, Nioh, Divinity Original Sin 2, South Park og Uncharted: Lost Legacy. Samtidig har vi også noen spill jeg sto over av egen fri vilje (hei Battlefront 2).

Uansett har jeg da også i år klart å lappe sammen en liste over de 10-spillene jeg personlig fant mest glede av i år. Som nevnt var det først og fremst småvrient å få inn nok spill på denne listen. Men desto verre var det å rangere dem. I år var det nemlig uhyre jevnt blant omtrent samtlige spill på listen. Spesielt spillene som kommer til å dukke opp i del 2, der alle nesten kunne byttet plass med hverandre. Men en liste ville ikke blitt en liste uten rangeringer, så etter å ha tygget karamellen sønder og sammen, kom jeg til slutt frem til følgende resultat. Here goes nothing:

10. Crash Bandicoot N. Sane Trilogy

Man setter muligens ikke standarden ved å starte en årets spill-liste med en "remaster", men jeg skal prøve så godt det lar seg gjøre å rettferdiggjøre det. De tre første spillene med Crash Bandicoot, er noen av de kjæreste barndomsminnene jeg har. Utallige timer på min PS1, gikk med på å samle epler og krystaller, dø og prøve på nytt, ri på isbjørner og tigre, oppdage skjulte områder og knerte festlige bosser. Jeg hadde egentlig ikke forventet at disse spillene skulle dukke opp på nyere generasjons konsoller. Men jaggu gjorde de det. Og det viste seg at N. Sane Trilogy er like mye remake som det er remaster. Joda, det bygger på grunnmekanikkene til originalspillene, men samtidig er det så mye som er endret. Grafikkstilen har fått en enorm overhaling, stemmene og musikken er spilt inn på nytt og enkelte nymoderne funksjoner er lagt til. Gameplayet er på sin side ganske identisk med originalspillene, som til syvende og sist gjør N. Sane Trilogy til en oppusset utgave av eksisterende spill og ikke et splitter nytt spill i seg selv. Min reise tilbake til nittitallet var dog så forfriskende at jeg føler N. Sane Trilogy fortjener en plass blant mine favorittspill fra i år.


"Woæææh" som han alltid så fint har sagt.

9. Cuphead

Cuphead er et særdeles snodig spill. Det er et spill som både ser og høres ut som en klassisk tegnefilm fra 1930. Men la deg ikke lure av sjarmerende visuell stil, for Cuphead er ingen dans på roser. Det er et "run and gun" sendt fra helvete, nesten bokstavelig talt. På øya Inkwell Isle, roter Cuphead og hans bror Mugman seg inn på et casino, hvor de taper et terningspill mot selveste djevelen. For å unngå at sjelene deres blir fortapt, må de samle kontrakter fra andre skyldige som befinner seg på øya. Slik bærer ferden gjennom dueller mot mange slike "skyldige", bedre kjent som bosser. Som sidescroller handler Cuphead i all hovedsak om å løpe, dodge og skyte. Men det er jaggu ikke bare bare, for Cuphead er et spill som ikke er særlig tilgivelig ovenfor å gjøre feil. Hver boss har en nokså unik fremtreden, så man må velge sin fremgangsmåte med omhu. Og naturligvis tåle å dø om og om igjen, til krampen tar deg. Jeg er fremdeles usikker på om jeg elsker det, eller hater det.


Fra den ukjente Disney-filmen på 1930-tallet: "Get rekt".

8. Tales of Berseria

Tales-serien har begynt å komme opp i et solid antall innslag. Jeg er fortsatt veldig glad i serien, men skal ærlig innrømme at spillene er i ferd med å bli farlig like. Berseria er intet unntak, men det gjør samtidig mye riktig. Både historien og karakterene er mer interessant enn flere av de foregående spillene i serien og musikken byr som vanlig på en blanding av lystige og intense toner. Kampsystemet og grafikkstilen er nok det som er forandret minst på. Kampsystemet byr nå i det minste på noen nye evner og kombinasjoner og så lenge det fremdeles gjør spillet underholdende, skal jeg ikke klage. Enn så lenge i hvert fall. Litt fornyelse kan vel kanskje ikke skade, Bandai Namco.


Gjør som hun sier, ellers spiser hun deg levende. Bokstavelig talt.

7. Horizon Zero Dawn

Det har vært knyttet store forventninger til PlayStation 4-eksklusive Horizon Zero Dawn. Utvikler Guerilla Games har ikke stått bak så mye mer enn Killzone-serien, men traff allikevel ganske godt med sin nye tittel. For la en ting være klart: Horizon Zero Dawn er et bra spill og det er imponerende hva utvikleren har fått til, med tanke på tidligere erfaring innen sjangeren. Spillets kanskje største problem er faktisk tidspunktet, eller rettere sagt året det ble gitt ut. Blant spillene som har dukket opp i år 2017, er det nemlig flere som gjør ting like bra, eller til og med bedre enn HZD. I hvert fall når det kommer til setting, historie, karakterer og musikk. Gameplayet er nok det området HZD treffer best på, da det tilbyr mange tilpasninger og ulike måter å felle de forskjellige robot-monstrene på. For min egen del synes jeg nesten litt synd på spillet, for at det ble sluppet i år.


Dette er slik dinosaurene egentlig så ut. Hele livet ditt har vært en løgn.

6. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Breath of the Wild har høstet store lovord siden lansering. Det ligger i toppsjiktet på Metacritic og ser ut til å havne helt øverst blant årets-spill hos mange. Mye av årsaken er nok at Nintendo har valgt å ta et steg bort fra den velkjente Zelda-formelen. Breath of the Wild byr på et open-world Zelda med et hav av muligheter. Det er ikke lenger enn rett linje fra sted til sted, du velger heller selv i hvilken rekkefølge du vil gjøre ting. Samtidig finnes det mange ulike måter å løse diverse utfordringer på. For min del merker jeg dog at Zelda er en serie som har gjort meg litt bortskjemt med årene. Jo, jeg også lot meg imponere av BOTW sin enorme frihet, men savnet etter de klassiske templene, våpen som ikke går i stykker, mer fyldig historie og flere minneverdige lydspor, lå hele tiden og la en liten demper for opplevelsen. Jeg tror kanskje Nintendo endret på litt for mye på en gang for mitt vedkommende, slik at BOTW ikke helt nådde opp på det nivået det ser ut til å ha havnet hos en del andre dette året.


Hyrule har i hvert fall aldri sett penere ut. Det er ikke til å stikke under en stol.
Eller et bord.


5. Assassin's Creed: Origins

I 2013 dukket Assassin's Creed: Black Flag opp. Et spill som ikke bare endte opp som mitt favorittspill i AC-serien, men et av mine favorittspill noensinne. Deretter tok det ikke så langt tid før jeg begynte å innse at jeg egentlig liker denne serien ganske godt. Etter Black Flag bommet Ubisoft litt med det neste innslaget i serien: Unity. De hektet seg litt på riktig spor igjen med Syndicate og har fulgt togskinnene videre med Origins. Origins leverer det mest omfattende spillet i serien, med et oldtidens Egypt som først og fremst er vanvittig stort, men også svært spennende å utforske. Her snakker vi open-world med helt enorm frihet. Vil du klatre opp et helt fuckings fjell for å nå utkikkspunktet på toppen? Kjør på.
Spillet har fått RPG-elementer som lar deg tilpasse utstyr på karakteren din og som har helrenovert kampsystemet til en light-blanding av Dark Souls og The Witcher 3. Spillets hovedkarakter(er) er mer interessante enn mange av de som har representert foregående spill og historien ender også opp med et godkjent-stempel. Til syvende og sist byr Origins på mye av det samme som sine forgjengere, men også nok nytt til å gjøre spillopplevelsen frisk. Og det viktigste av alt er at jeg fremdeles synes Assassin's Creed serien er meget underholdende å spille og til og med vel verdt å fullføre ned til benet.


Oldtidens Egypt. For en sandkasse.

4. Super Mario Odyssey

Det er ikke til å stikke under en stol at mitt spillår har vært preget av ganske tunge titler. Enten i form av lengde, eller kompleksitet. Derfor var det ganske deilig å sette seg ned med Super Mario Odyssey, som et av de siste spillene i år. I god gammeldags Mario-stil, er nemlig Odyssey ren, skjær moro. Antageligvis er det det morsomste spillet jeg har spilt i hele år. Kontrollene sitter som støpt, de ulike verdenene flommer over av stil og personlighet og variasjonen i hvordan du får tak i de ulike månene, den er overraskende stor. Mario's nye følgesvenn Cappy, lar han ta over et mangfold av ulike skapninger, som bare gjør spillet enda morsommere. Som selve smellbombongen på kransekaka, kan du også kle opp Mario i et enormt utvalg av forskjellige kostymer. Det er en kort og festlig liten historie her også, men hvem bryr seg om det når det er opp imot 900 måner du kan samle før spillet er offisielt over. Jeg har enda til gode å samle ⅔ av alle månene i spillet og må samtidig gruble litt til før jeg kan bestemme meg om dette skal vippe Galaxy av tronen som mitt favorittspill i serien. Men at det er et av de beste spillene fra i år, det er det absolutt ingen tvil om. Hvem trenger egentlig lykkepiller når du kan spille Mario.


Hopp og sprett og tjo og hei og fire Goombas deler seg.

3. NieR: Automata

Platinum Games står bak godbiter som Bayonetta og Metal Gear: Rising, men en vanlig gjenganger er at spillene deres ikke selger all verden. I sitt nyeste prosjekt slo de seg sammen med smågale Yoko Taro for å lage NieR: Automata. Med storutgiver Square Enix i ryggen, skulle det vise seg å levere varene. NieR: Automata forteller en følelsesladet historie om jorden etter at menneskene har forlatt den. Det som er igjen er maskiner som begynner å etterligne menneskelig oppførsel. Sett gjennom øynene til androidene 2B og 9S, er dette en reise som setter inntrykk. Den forlatte verdenen skaper en rolig men også småguffen stemning og du møter sidekarakterer som er vel så minneverdige som hovedkarakterene. NieR: Automata belønner deg faktisk veldig for å gjøre sideoppdrag. Med Platinum Games bak roret, får du det velkjente kampsystemet som foregår i lysets hastighet og som for min del aldri ble kjedelig, selv om det stort sett bare går ut på å denge roboter sønder og sammen. Og sist, men gud bedre meg ikke minst: musikken. Holy guacamole den gjør ting med deg.


NieR traff en innertieR.​

2. Xenoblade Chronicles 2

Da Xenoblade Chronicles fikk annonsert en "oppfølger" under kodenavnet "X", nådde hypenivået mitt nye høyder. Dessverre hadde Xenoblade Chronicles X et litt for stort MMO-preg til å bære mye av fruktene som ble sådd i originalen. Det endte opp som et godt spill, men kanskje ikke helt den "oppfølgeren" jeg hadde sett for meg. Da Xenoblade 2 dukket opp ut av ingensteds i januar, visst jeg ikke helt hva jeg skulle tenke. Trenger jeg dette? Vil jeg ha dette? Ikke rakk jeg å hype meg voldsomt opp heller, da det viste seg at spillet faktisk også skulle lanseres i år. Men hvem er det jeg prøver å lure. Selvfølgelig ville jeg ha mer Xenoblade.

Xenoblade Chronicles 2 er en mer "direkte" oppfølger til Xenobade Chronicles og viderefører mye av det samme som gjorde originalen så givende. Det er kanskje litt mer anime, både i design og humor, men det er fortsatt Xenoblade og det spiller fremdeles ping-pong med følelsesregisteret ditt, har et flott persongalleri, en enorm og ambisiøs verden og et svært dypt kampsystem, hvor du også må tenke litt strategisk i møte med fiender. Og lydsporet .... å herregud vol. 2.5. Det er ikke uten grunn at musikken alltid kommer til å være noe av det første jeg drar opp, hvis folk skulle lure på hvorfor jeg elsker disse spillene, som nå faktisk har blitt spillserien (!) Xenoblade Chronicles.


Hei Monolith Soft. Vil De være så vennlig å fortsette å gi meg slike spillopplevelser?
På forhånd takk.


1. Persona 5

Man kan si mye rart om Japan og Persona 5. Nei, du kan faktisk ikke det. Med unntak av Japan.
Persona 5 er et tilnærmet komplett spill, som først og fremst balanserer sosial-simulasjon og rollespill på en ypperlig måte. Om dagen er du en helt vanlig skoleelev, hvor du må balansere studier, fritidsaktiviteter og sosialt samvær med venner. Etter skoletid beveger du deg inn i en parallell verden, hvor de voksne har blitt selvgode og herskesyke. Her snur Persona 5 om til et mer klassisk rollespill, med "dungeon-crawling" og et turbasert-kampsystem i verdensklasse. Karakterene er troverdige, historien sirkulerer rundt kjente moralske og etiske problemstillinger og lydsporet er latterlig fengende. Også må man naturligvis ikke glemme at Persona 5 har stil. Faktisk er det et av de mest stilaktige spillene jeg har vært borti til dags dato. Menyene flommer bokstavelig talt over av fargerike detaljer og unik personlighet. Totalpakken Persona 5 leverer en uforglemmelig spillopplevelse på nærmere et tresifret antall timer og i løpet av den tiden fortsetter det bare å gi hele veien til the bittersweet end. Og noen sa det sto dårlig til med japanske rollespill... Forrealz??


Den desidert beste gjengen å henge med etter skoletid. Forrealz.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anders

Anders

27, Eidsberg

Siden jeg fikk min første konsoll: en PlayStation i 1996, har jeg vært svært opptatt av spill. Interessen har bare økt med årene, noe som har ført til at jeg også har begynt å nedfelle den i diverse tekster. Hovedsakelig på Gamereactor's community sider. Det vil jeg også fortsette gjøre i denne bloggen, ettersom ting faller meg inn. Spillsmaken min er temmelig bred, men favorittsjangrene er nok rollespill, action/eventyr og delvis plattform.

Kategorier

Arkiv